framtidsdans.no

Under Dans. Et sted i år bidro jeg med soloimprovisasjonen Vertikal på Den blå steinen i Bergen sentrum. Gjennom mitt bidrag ville jeg forsøke å belyse status i det sosiale rommet, og undersøke sammenhengen mellom vertikalitet og normalitet. Gjennom å plassere min egen kropp på ulikt vis i det fysiske byrommet, ville jeg belyse hva som er innenfor rammene av akseptert oppførsel i dette rommet og hva som eventuelt skal til for å skape et avvik fra normene. Bevegelsesmaterialet var i hovedsak enkle og hverdagslige bevegelser, stillstand og forflytning i ulike høydenivåer (løpe, gå, stå, krabbe, ligge, sitte), plassert på og rundt Den blå steinen.

I forbindelse med årets festival hadde Mai Veronica Lykke Robles Thorseth ansvaret for en faglig dialog rundt tema stedsspesifikk dans. Dialogen gikk over flere dager, og ble ført av inviterte gjester og ulike dansekunstnere som bidro til festivalen. Mange interessante vinklinger og problemstillinger ble tatt opp i løpet av disse dagene. Vi endevendte og undersøkte begrepet og hva det eventuelt betegner, og om det kan finnes andre og mer dekkende begreper for de av verkene som ble vist. I den følgende teksten vil jeg si noe om hva som har utkrystallisert seg som det mest interessante for meg i etterkant av samtalene og visningen av mitt eget prosjekt Vertikal.

For meg er det essensielt at arbeidet jeg gjør henger uløselig sammen med konteksten, stedet og måten jeg gjør det på. Et bevegelsesuttrykk kan være vesensforskjellig fremført i ulike settinger. I tillegg blir det klart for meg at min forståelse av hva jeg gjør er uløselig knyttet til publikums forståelse av hva jeg gjør. Hvor og hvordan jeg velger å utføre arbeidet mitt er vesentlig for mine egne og publikums tolkninger av situasjonen.

I diskusjonene under Dans. Et sted kom vi stadig tilbake til hvordan det å arbeide ute er preget av tilfeldigheter og omstendigheter. Hvordan mye av det som foregår er utenfor utøverens (evt. Opphavspersonen/skaperens) kontroll. Det er værforhold, lysforhold, lyder, vedlikehold og lignende som kan gjøre seg gjeldende. I tillegg har man elementet med publikum og eventuelle forbipasserende. Som utøvere blir vi utsatt for rommet.

Men rommet blir også utsatt for oss. Rommet er ikke upåvirket av min tilstedeværelse. Som improvisatør blir jeg interessert i hvordan jeg kan klare å kontrollere og skape mening i dette tilsynelatende ukontrollerbare rommet. Isolert sett kreves det ingen ferdigheter å åle seg på bakken i en by. Alle som tør og har lyst kan slå seg løs. Men hva skal til for å få aktiviteten til å bli et uttrykk som kommuniserer noe mer bestemt? Hvordan kan jeg bruke aktiviteten min til å belyse det jeg faktisk er ute etter å undersøke? Hvordan tilrettelegger jeg forholdene slik at jeg får sagt noe om tematikken jeg vil ta opp?

Jeg tror at nøkkelen til å kontrollere det ukontrollerbare ligger i å justere de parametrene man faktisk rår over. Og her er vi tilbake til hvordan konteksten og stedet henger sammen med bevegelsesmaterialet. Og hvordan min forståelse henger sammen med publikums forståelse. I mitt tilfellet var konteksten (festival), stedet (Den blå steinen) og klokkeslettet (08.00 og 16.00) gitt på forhånd. Dette var selvvalgt på bakgrunn av det jeg ville undersøke. Jeg hadde også gjort et forarbeid med bevegelsesmaterialet (blant annet min forståelse av det) og lagt noen enkle rammer og føringer. Også dette selvvalgt på bakgrunn av det jeg ville undersøke. I mottakerenden var det mye rom for tilfeldigheter og svært ulike perspektiver. Jeg opererte i praksis med to typer publikum. 1. Det informerte publikum som kjente til festivalen, og som hadde oppsøkt Vertikal. Og 2., de tilfeldig og intetanende forbipasserende. Det siste her var også valgt, og jeg var interessert i å se hvordan de to gruppene eventuelt ville påvirke hverandre med sin tilstedeværelse. Selv om dette var valgt, så var både antall og plassering av disse menneskene utenfor min kontroll.

Likevel er det jeg sitter igjen med i ettertid at det tilsynelatende ukontrollerbare i å plassere arbeidet sitt utendørs likevel ikke er umulig å kontrollere. Egentlig har jeg nokså stor grad av kontroll. Jeg velger situasjonen. Veldig mye uforutsett kan oppstå i det aktuelle tidsrommet, ja, men kunsten er å vri hendelsene og rommet i den retningen jeg selv ønsker. Uansett hva som oppstår har jeg ett parameter jeg kontrollerer – meg selv og mine tanker – og ettersom alt er vevet inn i hverandre kan det være tilstrekkelig til å styre det som oppstår. Det handler om å forvalte øyeblikk og sammentreff. Å henlede oppmerksomhet, både egen og andres. Å la stedet jobbe for meg. Å snu på min egen oppmerksomhet for å vende andres. Å ta valg om bevegelser, plassering og timing på bakgrunn av min egen lesning av situasjonen. Å ikke være redd for hva rommet gjør med meg, men å være nysgjerrig på hva jeg kan få til med rommet.

__________________________________________________________________________________________________________________________

Av Lisa Nøttseter,
skrevet i forbindelse med Dans. Et sted (2014), en mønstring for stedsspesifikk dansekunst arrangert av Bergen Dansesenter, i samarbeid med kunsthuset Wrap.

I fem måneders tid har jeg holdt på med det jeg holder på med.
For alles åsyn.

Eller “alle” er ikke riktig å si. Disse “alle” er egentlig nokså spesifikke. I september flyttet jeg inn med
mitt virke i sentrum av Os kommune i Hordaland. Os er en vekstkommune som ligger nokså tett på
Bergen. Vi bikket nylig 18 000 innbyggere, under FrP-ordfører Terje Søviknes’ ledelse. Vi har et stort,
og livskraftig kjøpesenter litt utenfor sentrum. Og et sentrum, Osøyro, som for tiden er litt høstlig hva
angår aktivitet, men som muligens kan skyte noen nye knopper.

Osøyro trengte nytenkning. Jeg trengte et sted å jobbe. Og kunstverden trenger at folk flest både får se
og oppleve at det å drive med scenekunst slettes ikke begrenser seg til de forsvinnende korte
øyeblikkene man er på scenen. Å drive med scenekunst fordrer kontinuerlig praksis, øvelse og
utforskning. Kall det gjerne jobbing.

Derfor bestemte jeg meg for å stille ut mitt virke. Noe som selvsagt er livsfarlig på et forholdsvis lite
sted som dette, ettersom mitt virke er ensbetydende med meg selv, all den tid jeg arbeider skapende og
utøvende med min egen kropp. Noen har sikkert oppfattet det slik at jeg som person har stilt meg opp
for å gjøre meg interessant. Selv har jeg opplevd det snarere motsatt. Du hendelse, så mye uinteressant
man foretar seg i studio, og som normalt aldri kommer lekfolk for øyet.

Jeg fikk låne et stort butikklokale med svære vindusflater på to sider. På gateplan. Derav navnet Studio
Gateplan. Jeg var også så heldig å få låne dansematter til å dekke storparten av det enorme gulvet. Ca.
120 kvm danseflate totalt, med et par meters klaring til vinduer og vegger stort sett rundt det hele.
Ingen speil (hurra) med unntak av to små speil til prøving av klær etter sportsbutikken som holdt til der
tidligere. Jeg hang opp to små plakater i vinduene forklarte hvem jeg var, og hva jeg drev med der inne.

Nå har jeg nettopp flyttet ut, og jeg tenker det er på tide med en oppsummering av opplevelsen. Siden
erfaringene ble gjort i ensomhet i offentligheten, tenkte jeg oppsummeringen like godt kunne foregå
likedan her på internettet.

Så værsågod, og fem, seks, sju, ått:

Splittet oppmerksomhet

Jeg har laget meg en utmerket øvelse i oppmerksomhet, og det å holde flere fokus gående samtidig.

Jeg arbeider utforskende i bevegelse. Oppdagelsen og utforskningen av egenkroppen, det «å være
hjemme hos meg selv» på ulike måter, er utgangspunktet for min bevegelsespraksis. Jeg er opptatt av
de ulike menneskelige (og umenneskelige) uttrykkene som kommer ut av ulike innganger, oppgaver og
begrensninger. Et oppmerksomhetskrevende, konfronterende og personlig arbeid.

Normalt når man holder på med denne typen arbeid så er man enten i et rom sammen med andre som
arbeider med noe tilsvarende på en noenlunde tilsvarende måte, eller så befinner man seg gjerne i et
studio alene. Når jeg arbeider alene, uten tilskuere har jeg selvsagt med meg en ytre forståelse for
bevegelsesmaterialet jeg skaper, i tillegg til mine indre sensasjoner. En todelt oppmerksomhet. Hvis en
kollega eller underviser også er i rommet med meg når jeg utforsker bevegelsene kan jeg også få en
slags forestilling om hva hun ser/opplever. Kollegaens blikk sammenfaller gjerne noenlunde med mitt
eget ytre blikk på meg selv.

Det har vært merkelig å ta med seg denne typen arbeid ut til folk som overhodet ikke har noen
forutsetning for å kunne forstå hva jeg holder på med eller hvorfor. Når jeg har holdt på med min
praksis i Studio Gateplan, med stadig nye par øyne som passerer utenfor har det begynt å opptre en
slags tredje kategori av fokus. I tillegg til mine indre sensasjoner, og mitt eget ytre blikk på meg selv,
har jeg sett meg selv med det uskolerte blikket til de forbipasserende (så kan man her selvsagt diskutere
om det faktisk er blikket til de forbipasserende eller mine forventninger til dette blikket som gjør seg
gjeldende i det følgende). De som ikke er del av menigheten innen feltet samtidsdans. De som kanskje
ikke har noe forhold til hverken dans, samtidskunst, eller egen kropp. De er ikke engang publikum, og
har ikke inngått noen kontrakt med meg på noe plan. De er ute i sine egne ærend, og gjør sine egne
ting.

Forvirring på utsiden, forvirring på innsiden

Samtidig som jeg holder på med mitt konsentrasjonsarbeid så har jeg gående en konstant bevissthet om
hvor helt fullstendig malapropos arbeidet mitt er for mann i gata. Det er fullstendig ubegripelig. Både
det jeg gjør, og at jeg i det hele tatt er der. Men det at jeg gjør noe, og at jeg er der, fører likevel til at
folk må ta stilling på en eller annen måte. Det er en underlig, og litt uvant situasjon på begge sider av
glasset.

Situasjonen for de forbipasserende på fortauet er helt uavklart. «Tilskuerne» går stort sett gjennom to
faser. 1. oppdagels og 2. stillingstagen. Begge deler kan gå raskt eller langsomt. Noen oppdager raskt at
her er det noe som foregår, og skjønner at det er noe annet enn det som foregår i de andre vinduene på
gateplan. Andre oppdager at et eller annet foregår, men bruker en del tid på å plassere det (kommer det
ny butikk? Er det oppussing på gang? Hva gjør den dama på aleine der inne?) før de skjønner at de ikke
skjønner hva som foregår. Noen få kommer aldri over fase 1. De bruker hele strekket langs vinduene på
å oppdage at noe foregår, og å forsøke å plassere det innenfor en kjent kategori.

Når folk har kommet gjennom fase 1. og skjønt at de ikke har noen kategori det passer å putte meg inn i
(med mindre de har funnet skuffen merket «det er sikkert noe sånn kunst») så starter de med fase 2.
stillingstagen. Og her er det mange ulike løsninger. De fleste grovsorterer etter kategorier som «farlig
eller ufarlig», «interessant eller uinteressant», «viktig eller uviktig». De fleste avskriver meg som
ufarlig, uinteressant og uviktig. Noen få kategoriserer dette fremmede som så farlig at de later som det
ikke finnes. Det er sikkert rasjonelt og hensiktsmessig å fort kunne kategorisere opplevelser, men det er
likevel en lei mangel på folk som forbeholder seg retten til å undre seg, og som tåler å stå i det å ikke
vite og ikke kategorisere. Noen få finner at det er interessant selv om de kanskje ikke helt kan plassere
det. Særlig barn er levende tilstede her og nå, og kan undre seg og glede seg over ting de ikke helt vet
hva er. Jeg har hatt en del fine episoder med undrende barn som forsøker å sinke en forelder som for
lengst har avskrevet meg som uinteressant, bare tull, eller generell støy.

På innsiden av butikkvinduene er situasjonen også stadig skiftende, undrende og uavklart.

I hvilken grad vil/kan jeg henvende meg ut. Og hvordan gjør jeg det i tilfellet? Skal jeg ta
enveisspeiltilnærmingen? Later jeg som om jeg er fullstendig oppslukt i mitt, og ikke enser verden
utenfor? Eller ser jeg og anerkjenner det som foregår utenfor? Skal jeg aktivt oppsøke dem som
passerer? På det lange strekket kan jeg gå nedover gaten sammen med den forbipasserende, jeg på
innsiden, han på utsiden. Og hvis jeg møter blikket til noen, hvem er jeg da? Er jeg danseren som er
konsentrert om sitt arbeid, eller er jeg bare Lisa som tilfeldigvis er på andre siden av et butikkvindu,
eller er jeg i en eller annen karakter jeg arbeider med for øyeblikket?

En entertainer krysser sitt spor

Jeg kunne selvsagt ha gjort meg innmari interessant, brautende og påtrengende på innsiden av glasset.
Jeg er fullt ut i stand til å gjøre mye ut av meg, og kan noen triks for å ta et rom og gjøre det til mitt.
Men det var aldri intensjonen min her. Oppgaven jeg hadde satt meg fore var å holde på med mitt,
forsøksvis uavhengig av at noen kunne iaktta meg.

Her må det riktignok nevnes, at jeg likevel har sett meg nødt til å foreta en større grad av sensur enn det
jeg gjør i et alminnelig studio. Dette prosjektet har gjort det tydelig for meg at en bevegelse ikke på
noen måte kan oppfattes som en nøytral gest når den utøves på grensen til det sosiale rommet som
byrommet er. Enkelte ting har jeg valgt å avstå fra å gjøre, fordi forbipasserende kunne komme til å
lese situasjonen aldeles feil. Risting for eksempel. En del risting går greit. Men det å ligge på gulvet og
riste (av typen «koke spaghetti» i en gaga-klasse) må bare utgå, ettersom jeg tror forbipasserende fort
vil lese dette som et epilepsianfall. En del hoftebevegelser og enkelte vinkler merker jeg også blir
sensurerte bort, sammen med grimaser og lyd. Det er ikke alt jeg orker å utsette meg for. Det finnes
også grader av det å være bygdetulling, og jeg har ikke siktet meg inn på å havne på øverste hylle, selv
om jeg nok i manges øyne sorterer et sted i den reolen.

Ut over det jeg har opplevd kunne skape svært utidige og uavklarte situasjoner, så har jeg forsøkt å
holde meg tro til mine egne bevegelsesundersøkelser. Det har vist seg overraskende vanskelig å gjøre
dette med et slags «publikum» til stede. Entertaineren har en ryggmargsrefleks som sier: «se, der
kommer det noen, nå må jeg gjøre noe spektakulært!».

Det er vanskelig å ikke bøye av for entertaineren.

Å ikke gi folk det de vil ha.
Det er vanskelig å holde fokus på noe som for meg isolert sett er interessant, men som ikke er
interessant for noen andre i konteksten.
Det er anstrengende å med hele sin person stå i noe som for andre mennesker fremstår som fullstendig
meningsløst og uviktig.
Det er vanskelig å ikke gi etter for «kravet» (opplevd eller virkelig) om å skape mening.
Det er vanskelig å ikke forklare eller unnskylde min tilstedeværelse i det offentlige rommet.

Men så er det jo sånn skrudd sammen, at det som er vanskelig som tommelfingerregel også er både
nyttig og opplysende.

Dette har vært en verdifull påminnelse til meg selv om hvilken kunnskap jeg har om iscenesettelse. Om
det å henvende meg til et publikum. Og om de valgene jeg tar for å legge til rette for, eller slå beina
under, publikums opplevelser eller oppdagelser.

Det har vært spennende å med viten og vilje trosse denne kunnskapen for å komme til et ukjent sted,
hvor jeg ikke lenger kan ha noen klar oppfatning om hva erfaringene eller den eventuelle verdien
består i for «tilskuerne». Jeg gjør jo ikke dette prosjektet for at de tilfeldig forbipasserende plutselig
skal «forstå» samtidsdans. Jeg gjør det heller ikke for å møte et publikum. Det er et eksperiment hvor
jeg henvender meg, uten et spesifikt budskap eller tema, og uten noen klar formening om hvem
mottakeren kan være. Selv om jeg ikke er mange meterne fra dem som passerer, så kommuniserer jeg
nok likevel en avstand. Underteksten blir «her holder jeg på med noe dere ikke kan ta del i». Jeg
oppdager daglig at prosess og resultat ikke er det samme, og det gjør sannsynligvis også de
forbipasserende. Det blir tydelig at veien er lang fra utforskning og grunnarbeid til et intendert møte
med publikum.

Av Lisa Nøttseter