Dokumentasjonsforsøk: Seminaret «Artistic Research / kunstnerisk forskning»

Seminaret “Artistic Research / kunstnerisk forskning” fant sted 21.-23. november 2014 ved Kunsthøgskolen i Oslo, og ble arrangert av Rethink Dance og framtidsdans.no, i samarbeid med KHiO. Vi ønsket å fasilitere en tre dager lang samtale om hva kunstnerisk forskning er og kan være, hvordan vi artikulerer den og videre deler den med hverandre. Fem dansekunstnere ble invitert til å bidra på bakgrunn av sine kunstnerskap: Per Roar, Tone Pernille Østern, Ludvig Daae, Ingunn Rimestad og Ann-Christin Berg Kongsness.

Denne teksten er et kollektivt forsøk på å dokumentere seminaret. Teksten er basert på et fellesdokument som ble gjort tilgjengelig for alle seminardeltakere, inviterte kunstnere/bidragsytere og arrangører ved seminarets begynnelse, og som har ligget åpent i en måneds tid i etterkant. Alle har stått fritt til å skrive i dokumentet, med den ene restriksjonen å ikke slette/endre andre bidrag enn sine egne. Dette er en øvelse i å gi tillit og romme mange stemmer og retninger, samtidig blir dokumentasjonsforsøket en egen greie i seg sjæl. Der Rethink Dance tar form som en hendelse, slik som seminaret, tar framtidsdans.no form som en kontinuerlig plattform, et sted å plassere whatever u want i mellom hendelsene. I dette spennet ligger mye av potensialet i samarbeidet mellom Rethink Dance og framtidsdans.no, de er ulike manifestasjoner som krever ulike forståelser av tid og rom, men som elsker hverandre;)

Arket er hvitt, men det blir svart idet jeg skriver. Jeg’et i teksten kan være et hvilket som helst jeg, men jeg vet at det er meg. I forskning er ingenting åpenbart. Her finnes ingen lyd av stemme.
Jeg kan høre dere for meg nå. Muligheten for å slette det jeg akkurat skrev er alltid tilstede.

—-

Alt som er der finnes.
Hvordan få tilgang.
Alle som er med, vet.
Ingen kan noen gang vite det riktige.
Når du sier at du ikke skal snakke om noe, blir du det du ikke skulle snakke om.

Den som kjenner innsiden, ser ikke utsiden – den som ser utsiden, vet ikke inn.
Meta er en illusjon. Men, vi kan alltid strekke oss.
Språket. Å kunne språket for å være utenfor inne, og innenfor uten å være helt ute.
Men språket må alltid presses …forsiktig og mildt.
Ære til de som tørr å snakke nytt.

Hvem er den deg som skriver akkurat nå. Og hvem er den deg som observerer at du skriver. Hvem er den du som observerer den deg som observerer den deg som skriver. Og hvem er den deg som observerer den som observerer den deg som observerer den deg som observerer den deg som skriver…. Ja og sånn kan det fortsette. Det ene bevissthets laget utenfor/innenfor det andre.

—-

Hvilke strategier har vi for å møtes?
Hvordan gå inn i et møte og være åpen for å endre seg?
Hvordan lede uten å ha kontroll?
Hvordan være transparent fram til man får tilgang på tydelighet?
Hvordan praktisere forståelse som en kretsende tilnærming til noe?

Ingenting kommer før alt får plass.

Organisasjon og kuratering:
Seminaret var kuratert av Rethink Dance, og ønsket var å gi stemme til både aktører som arbeidet med forskning som vitenskaplig disiplin, forskning som kunstnerisk utviklingsarbeid, kunstnerisk forskning og kunstnere som utøvde en utforskende tilnærming til sitt eget kunstneriske arbeid. I det forskingen er tatt opp og validert gjennom en institusjon kan den potensielt bli tilgjengelig og referert til. Forskingen eller undersøkelsen som skjer i mange kunstneriske arbeid i dag blir ikke nødvendigvis gjort tilgjengelig og refererbar. Vi kan referere til anmeldelser, programtekster og til kunstneriske verk vi selv har sett eller deltatt i. I feltet for dans og koreografi er det ofte manifestasjoner av denne undersøkelsen vi forholder oss til, den vi møter i teaterrommet, galleriet, det offentlige rom og i prøvesituasjonen.

Samtalen mellom Rethink Dance og Framtidsdans.no startet mange måneder før seminaret var i gang, hvordan ta denne samtalen inn i den kollektive samtalen som på mange måter starter på nytt i det vi er i seminaret sammen. Ulike tider møter hverandre. Forskning kan være en måte å skape en felles grunn for en samtale eller for en mulig utvikling og retning i et felt. Hvilke konsekvenser får forskingen for det vi gjør. Forskingen eller undersøkelsen som manifesteres i verk har kanskje den mest åpenbare referanserammen, der kunstnerskap bygges på andre kunstnerskap, verk bygges på andre verk, metoder utvikles mot, med og gjennom å bli utsatt for andres metodeverk. Dette spindelvevet kan vi kalle et felt eller et fagområde som vi står i relasjon til. Vi sameksisterer i og mellom vevene. Hvilken vev som oppleves sentral, tydelig og bærekraftig framtrer gjennom hvilke tråder man henger i selv. Hvis veven kjennes svak, har en alltid en mulighet og et ansvar til å spinne sin egen vev som en så kan invitere flere inn i. Seminaret var et initiativ for å starte en samtale, en samtale den som ønsker kan føre videre i andre retninger enn de vi alt kjenner til.

—-

Forståelsen av hva jeg står i.

Når mitt ord blir til ditt
er vi ett
kanskje uten at du vet det

<3 seminar!!

Hei Pernille.
Hei Pernille.


Hva sa jeg nå?
Jeg sa ingenting, jeg tenkte.
Gjør jeg ikke begge deler på en gang?
Jeg kan gjøre det, men ikke akkurat nå. Det er veldig stille her. Det for så vidt ganske sjeldent, at jeg snakker høyt når jeg er alene.
Gjør jeg det sammen med andre da?
Selvfølgelig, enhver samtale krever jo tankeaktivitet.
Joda. Det er jo klart….
Men må en samtale bestå av spørsmål og svar, slik som denne samtalen her?

Næææh. Tenker ikke at det nødvendigvis må være slik. Samtaler kan jo åpenbart ta mange slags former. En utspørring er jo også en form for samtale. Men jeg prøver kanskje her å peile meg inn mot det å tenke i samtale?
Ja, det er kanskje det jeg prøver å komme inn på, selv om jeg ikke helt vet hva det innebærer.
Hvis jeg ser for meg det å tenke i samtale sammen med andre, dreier det seg kanskje mer om en form for deling og med-refleksjon. Jeg tenker at en kommer med en form for ytring. En annen kan ta det som blir sagt innover seg, og spinne videre fra sitt ståsted. En ytring avdekker på en måte noen tanker hos den som ytrer, og gir rom for et fokus, refleksjon og en avdekking hos den som hører. Gir dette noen mening?
Hm, kanskje litt knotete forklart, men tror jeg skjønner hva jeg mener. Jeg opplevde at vi samtalte på denne måten under planleggingen av seminaret. Jeg kunne tilkjennegi et ståsted, så tilkjennegav en av de andre sitt ståsted, eller tok min ytring videre. Videreutviklet den på et vis, eller tenkte på en helt annen måte. Slik skjedde det jo en forskyving i meg, eller en slags mental økning av måter å se ting på.
Ehhhh, det her blir veldig abstrakt, nå faller jeg litt av her.
ok. Dette er jo ikke helt klart for meg. Det jeg prøver å si noe om et at det oppleves fruktbart når jeg ikke er ute etter å ansvarliggjøre den andre for sine ytringer gjennom kritikk. Men heller tar det som blir sagt innover meg og videre prøver å si noe om det samme, men fra mitt ståsted, fra min forståelseshorisont. Med på tanken?
Joda, på en måte. Vet ikke om jeg klarer å gjøre dette noe tydeligere akkurat nå.
Hadde kanskje vært fint å få inn noen andres tanker om dette. Denne samtalen får fortsette ved en annen anledning. Kanskje det blir tydeligere etter hvert. Utydeligheten setter uansett tankene i sving.
Hehehehe
Takk for samtalen da.
Selv takk.

___

Å forholde seg til eget minne som dokumentasjon.
Å forholde seg til egen og andres ambivalens som ressurs.
Å praktisere tenkning gjennom å skrive.
Å tilkjennegi eget ståsted.
Å tillate forvirring og akseptere at man ikke forstår alles ord.
Å møte andres ord med egne ord.
Å bygge felles vokabular.

—–

FILMSNUTT: SJEKK STEMNINGA!

—–

Framtid:
Å arrangere seminaret og møte på alle utfordringene før under og etter har generet nye lyster til å bidra i kunnskapsbygging og utfordre rammer for hva og hvordan et seminar kan være! Iløpet av helgen på KhiO og i kjølvannet av denne har vi stilt oss selv mange spørsmål om hvordan vi og/eller andre kan bygge videre på det som ble satt igang. Hvilken form for kunnskap ønsker vi å bidra til å bygge? Hvordan kan kunnskap være noe som kan flyte i rommet, noe som kan bygges opp isteden for å overleveres fra en enkeltperson til en gruppe?
I vår visjon om framtidens seminar bygges kunnskapen både i hver enkelt og mellom alle i gruppen, og den kan angå alle deler av kunsten. I framtidens seminar flyter samtalen fra person til person, fra ståsted til ståsted, fullstendig uten å trenge å forsvares eller forankres i annet enn nettopp hver enkeltpersons ståsted og dens forhold til egen praksis og teori. I framtidens seminar er kroppen og det performative en del av tankeprosessen. I framtidens seminar er vi mange, vi snakker abstrakt og høytsvevende, vi blir personlige, vi beveger oss mellom teori og praksis, vi blir utydelige, vi fortsetter å leite, vi revurderer vårt fremtidige seminar og vi oppfordrer andre til å skape tilsvarende initiativer på deres premisser!

——

Det er vakkert? Øyeblikket er verden akkurat nå.

Det som skjer, skjer for oss som er der.

Å lede uten å være der finnes ikke.

—–

Noe husker jeg, resten har jeg glemt. Kroppen lagrer ufrivillig og villig alt som blir sagt og gjort til enhver tid. Alt jeg kan gjøre er å forholde meg til det jeg observerer, lytte til det som finnes og gi det verdi ved å gi det tid.

— — —

Jammen. Hvordan kan det du nå leser være en dokumentasjon fra et seminar? Nei, det vil jeg ikke være med på. Det du leser kommer fra de som skriver, som var der, men det springer videre. Og, det kommer fra deg som ser ordene. I det her øyeblikket opplever du et sjølvstendig kunstuttrykk, som blir til i forhandlingen som oppstår – som er i bevegelse. I mellom oss.

Jeg husker et hjerte der oppe.

Spleis #11 Dagen derpå

Gravitasjon, landing

Vi kommer alltid tilbake
Vi omfavner det ytterste og tar det inn
I alt det hvite og alt det grønne

Jeg rommer tekst snart synlig for deg

Det gjenkjennelige har alltid et navn

Derfor: Å våge det vage, å gå alle omveier, re-tenke alt allerede tenkt, plassere historien her og la den utfolde seg nå
Så: alt kan aldri skje før ingenting skjer

Her er ingenting.
Her er alt.

Mat

Vi spleises, vi dekker over distanse, legger oss ned, infiltreres, spør hvems hånd er min
Ingenting er et problem
Vi er mange, overalt
Nå renner teksten min ut av meg
Her, og overalt

Jeg ligger, ser ingenting, lytter

Jeg ser:
Den ene stemmen
Den ene kroppen
Slik gir du meg tilgang på bildene dine, jeg blir en del av bildet ditt

Du er alt for meg nå

Én dag av alle dagene
Én vei av alle veiene
Én mage romler
blant alle magene

Nå strømmer vi ut
Her, og overalt

Av Marte Reithaug Sterud

Bevegelsens fremmarsj

Det er september og 2014. Jeg er på vei til Dansens Hus. For andre gang inntar Bevegelsen huset med stor H. Dansens Hus åpner døra til studioscenen og foajeen, serverer kaffe og te, mens vi står for idé og praksis. Tid og rom er avklart. Hvem som kommer, og hva som vil skje, er åpent.

I magen er det en iver. Arbeidstanker spinner i det som for tida ligner bomullsgrøt. Det at Bevegelsen møtes, gjør noe med meg. Jeg får lyst til å skape, får lyst til å skrive.

I disse dager har Bevegelsen tatt over institusjonen Dansens Hus. Ikke bokstavelig talt tatt over, men vi er der. Det åpner seg muligheter til å skape kunst innenfor en virksomhet vi ikke nødvendigvis har skapt noe i tidligere. Det er politisk jobbing, vi samarbeider om å få innpass, og får det. Vi lager et her framfor et der.

Jeg tenker på Bevegelsen som en paraply som igjen kan romme ulike prosjekt, hvorav tilstedeværelsen på Dansens Hus er ett prosjekt. Bevegelsen bidrar med nybrottsarbeid innen dansefeltet. Lignende arbeid har foregått tidligere, det er ikke det, men nok en gang handler det om en gruppes vilje og behov for å skape utvikling. Å få noe nytt på trappene. Kanskje som den gang da Høvikballetten jobbet for at det skulle gå an å leve av moderne dans i Norge. Det kjennes viktig å bidra nå, sånn som det helt sikkert gjorde da.

“Bevegelsen er et kunstnerisk prosjekt som baserer seg på en solidarisk mentalitet, delingsprinsipp, engasjement til innflytelse, vekstprinsipp, bygge på hverandres bidrag, risiko, sårbarhet, spille med åpne kort, en ikke-hierarkisk grunn, dialogisk” (Bevegelsen på facebook, 10.09.14). Nå, under Bevegelsens opphold på Dansens Hus gjelder følgende; 1) alle dansekunstnere eller andre med interesse er velkomne, og 2) de som kommer kan enten ta med eget arbeid eller møte opp å se hva som skjer. Vi utforsker måter å jobbe og organisere oss på. Ikke minst, vi har medvirkning og påvirkning på hvilken vei dansekunsten tar.

Ønsket for Bevegelsen på Dansens Hus er at vi kan møtes hver tirsdag denne høsten – la innholdet være åpent – la det ta veien som deltakerne skaper – å tørre og ikke vite hva målet er. Med ett lages et potent rom. Det er i grunn arbeidet, å lage potensiale. For derfra kommer sjølveste arbeidet – og er det ikke det vi alle leter etter.

“Bevegelsen er åpen for alt og alle. Bevegelsen har ingen agenda eller plan. Bevegelsen er de som møter opp. Bevegelsen blir det vi gjør den til. Vi som tenker på Bevegelsen og tar grep om den, gir Bevegelsen retning. Bevegelsen finner ut av hva den er i det den finner sted. Bevegelsen er både fasilitering av prosjekter, og samtidig et prosjekt i seg selv (Bevegelsen på facebook, 11.09.14).”

Jeg håper vi sees.

Skrevet av Astrid Groseth

Om kontroll

Under Dans. Et sted i år bidro jeg med soloimprovisasjonen Vertikal på Den blå steinen i Bergen sentrum. Gjennom mitt bidrag ville jeg forsøke å belyse status i det sosiale rommet, og undersøke sammenhengen mellom vertikalitet og normalitet. Gjennom å plassere min egen kropp på ulikt vis i det fysiske byrommet, ville jeg belyse hva som er innenfor rammene av akseptert oppførsel i dette rommet og hva som eventuelt skal til for å skape et avvik fra normene. Bevegelsesmaterialet var i hovedsak enkle og hverdagslige bevegelser, stillstand og forflytning i ulike høydenivåer (løpe, gå, stå, krabbe, ligge, sitte), plassert på og rundt Den blå steinen.

I forbindelse med årets festival hadde Mai Veronica Lykke Robles Thorseth ansvaret for en faglig dialog rundt tema stedsspesifikk dans. Dialogen gikk over flere dager, og ble ført av inviterte gjester og ulike dansekunstnere som bidro til festivalen. Mange interessante vinklinger og problemstillinger ble tatt opp i løpet av disse dagene. Vi endevendte og undersøkte begrepet og hva det eventuelt betegner, og om det kan finnes andre og mer dekkende begreper for de av verkene som ble vist. I den følgende teksten vil jeg si noe om hva som har utkrystallisert seg som det mest interessante for meg i etterkant av samtalene og visningen av mitt eget prosjekt Vertikal.

For meg er det essensielt at arbeidet jeg gjør henger uløselig sammen med konteksten, stedet og måten jeg gjør det på. Et bevegelsesuttrykk kan være vesensforskjellig fremført i ulike settinger. I tillegg blir det klart for meg at min forståelse av hva jeg gjør er uløselig knyttet til publikums forståelse av hva jeg gjør. Hvor og hvordan jeg velger å utføre arbeidet mitt er vesentlig for mine egne og publikums tolkninger av situasjonen.

I diskusjonene under Dans. Et sted kom vi stadig tilbake til hvordan det å arbeide ute er preget av tilfeldigheter og omstendigheter. Hvordan mye av det som foregår er utenfor utøverens (evt. Opphavspersonen/skaperens) kontroll. Det er værforhold, lysforhold, lyder, vedlikehold og lignende som kan gjøre seg gjeldende. I tillegg har man elementet med publikum og eventuelle forbipasserende. Som utøvere blir vi utsatt for rommet.

Men rommet blir også utsatt for oss. Rommet er ikke upåvirket av min tilstedeværelse. Som improvisatør blir jeg interessert i hvordan jeg kan klare å kontrollere og skape mening i dette tilsynelatende ukontrollerbare rommet. Isolert sett kreves det ingen ferdigheter å åle seg på bakken i en by. Alle som tør og har lyst kan slå seg løs. Men hva skal til for å få aktiviteten til å bli et uttrykk som kommuniserer noe mer bestemt? Hvordan kan jeg bruke aktiviteten min til å belyse det jeg faktisk er ute etter å undersøke? Hvordan tilrettelegger jeg forholdene slik at jeg får sagt noe om tematikken jeg vil ta opp?

Jeg tror at nøkkelen til å kontrollere det ukontrollerbare ligger i å justere de parametrene man faktisk rår over. Og her er vi tilbake til hvordan konteksten og stedet henger sammen med bevegelsesmaterialet. Og hvordan min forståelse henger sammen med publikums forståelse. I mitt tilfellet var konteksten (festival), stedet (Den blå steinen) og klokkeslettet (08.00 og 16.00) gitt på forhånd. Dette var selvvalgt på bakgrunn av det jeg ville undersøke. Jeg hadde også gjort et forarbeid med bevegelsesmaterialet (blant annet min forståelse av det) og lagt noen enkle rammer og føringer. Også dette selvvalgt på bakgrunn av det jeg ville undersøke. I mottakerenden var det mye rom for tilfeldigheter og svært ulike perspektiver. Jeg opererte i praksis med to typer publikum. 1. Det informerte publikum som kjente til festivalen, og som hadde oppsøkt Vertikal. Og 2., de tilfeldig og intetanende forbipasserende. Det siste her var også valgt, og jeg var interessert i å se hvordan de to gruppene eventuelt ville påvirke hverandre med sin tilstedeværelse. Selv om dette var valgt, så var både antall og plassering av disse menneskene utenfor min kontroll.

Likevel er det jeg sitter igjen med i ettertid at det tilsynelatende ukontrollerbare i å plassere arbeidet sitt utendørs likevel ikke er umulig å kontrollere. Egentlig har jeg nokså stor grad av kontroll. Jeg velger situasjonen. Veldig mye uforutsett kan oppstå i det aktuelle tidsrommet, ja, men kunsten er å vri hendelsene og rommet i den retningen jeg selv ønsker. Uansett hva som oppstår har jeg ett parameter jeg kontrollerer – meg selv og mine tanker – og ettersom alt er vevet inn i hverandre kan det være tilstrekkelig til å styre det som oppstår. Det handler om å forvalte øyeblikk og sammentreff. Å henlede oppmerksomhet, både egen og andres. Å la stedet jobbe for meg. Å snu på min egen oppmerksomhet for å vende andres. Å ta valg om bevegelser, plassering og timing på bakgrunn av min egen lesning av situasjonen. Å ikke være redd for hva rommet gjør med meg, men å være nysgjerrig på hva jeg kan få til med rommet.

__________________________________________________________________________________________________________________________

Av Lisa Nøttseter,
skrevet i forbindelse med Dans. Et sted (2014), en mønstring for stedsspesifikk dansekunst arrangert av Bergen Dansesenter, i samarbeid med kunsthuset Wrap.

Raising disagreement / Å heve uenighet

Dans. Et sted, 2014

The discussion

The festival had an academic/exploratory part. This manifested itself as a series of discussions that I curated.

My aim was to facilitate a concept specifically focusing on discussion as a form of communication, rather than a seminar or a workshop setting. I wanted to give the possibility to nurture non-hierarchical, impulsive and deep conversation between different artists and disciplines, with no other tools than our own experience, reflections and voices.

I invited Lucy Cash (UK), filmmaker and artist, Sabine Popp (N), visual artist, and Fredrik Longva (N), theatre director, in order to achieve an interdisciplinary base for the discussions.

My goal was to move and stretch ideas about working with site, keeping it wide and complex. Searching for questions and new thoughts rather than conclusions.

Fragmented impressions from the discussions

Us. Our expertise.

Raising disagreement.

Big thoughts.

Sparking thoughts for ways of practising and manoeuvring as an artist that are intricate, toilsome, unfinished, unclear and radical.

Intricate, toilsome, unfinished, unclear and radical because the easy, finished, clear and conventional ideas and ways are not always useful in order to develop and further art practise.

How do we use language, how do we talk about site, about working with site?

How does my presence in, and knowledge of the history/herstory of working with site affect my practise and how I describe my work?

Intervention, land art, public art, site-sensitive, site–specific, site-opportunistic?

The degree of site–specificity in the work.

Making large and new ideas audible.

Nonlinear, non-narrative art.

Clearly different and individual stands and projects.

And finally, YES to difficult questions, and how well do we treat the art itself?

***

Diskusjonen

Festivalen hadde også en faglig/utforskende del, den bestod av en serie diskusjoner som jeg kuraterte.

Jeg ønsket å legge til rette for et konsept som fokuserte spesifikt på diskusjon som kommunikasjonsform, heller enn en seminar, eller en workshop setting. Jeg ville gi muligheten til å pleie ikke-hierarkisk, impulsiv og dyp samtale mellom forskjellige kunstnere og disipliner, uten andre verktøy enn våre egne erfaringer, refleksjoner og stemmer.

Jeg inviterte Lucy Cash (UK), filmskaper og kunstner, Sabine Popp (N), billedkunstner, og Fredrik Longva (N), teaterregissør for å oppnå en tverrfaglig base for diskusjonene.

Målsetningen min var å flytte og strekke ideer om det å arbeide med sted, og holde samtalen vid og kompleks. Å lete etter spørsmål og nye tanker istedenfor konklusjoner.

Fragmenterte inntrykk fra opplevelsen

Oss. Vår kompetanse.

Å heve uenighet.

Store tanker.

Å gi liv til tanker om måter å praktisere og manøvrere som kunstner som er intrikate, møysommelige, uferdige, uklare og radikale.

Intrikate, møysommelige, uferdige, uklare og radikale fordi de lette, ferdige, klare og konvensjonelle ideene og måtene ikke alltid er så nyttig for å kunne utvikle og ta kunstpraksis videre.

Hvordan bruker vi språk, hvordan snakker vi om sted, om å jobbe med sted?

Hvordan påvirkes min praksis, og hvordan jeg beskriver arbeidet mitt av min tilstedeværelse i, og kunnskap om historien til det å jobbe med sted?

Intervensjon, land art, offentlig kunst, stedssensitiv, stedsspesifikk, stedsopportunistisk?

Graden av stedsspesifisitet.

Å gjøre store og nye ideer hørbare.

Ikke lineær, ikke narrativ kunst.

Helt tydelig forskjellige og individuelle ståsteder og prosjekter.

Og til slutt, JA til vanskelige spørsmål, og hvor bra behandler vi egentlig selve kunsten?

_______________________________________________________________________________________________________________________

Av Mai Veronica Lykke Robles Thorseth, 
skrevet i forbindelse med Dans. Et sted (2014), en mønstring for stedsspesifikk dansekunst arrangert av Bergen Dansesenter, i samarbeid med kunsthuset Wrap.

Splinten vender tilbake

Jeg forsøker å gå til grunnen og kommer opp tilbake til overflaten med repetisjon. Jeg forsøker igjen og igjen og igjen men det eneste jeg får tak i, det eneste jeg klarer å gripe er det samme. Og for meg er det samme noe helt nytt. Repetisjon skremmer meg, stagnasjon er mitt hælvete. Så innser jeg at det er forskjell på stagnasjon og repetisjon; stagnasjonen beveger seg rundt i sirkel, mens repetisjonen har en slags retning, den har en intensjon, repetisjonen relaterer seg til grunnen, den innehar et hvorfor. En gjentakelse kan bety at noe ikke enda er tømt, sa Per Roar. Noen ting vender tilbake og skal vende tilbake. Hvordan gi det tilbakevendende verdi? Hvordan gi den tilbakevendende verdi?

__________________________________________________________________________________________________________________________

Splinten vender tilbake til Bergen, på samme tid hvert år. 29. april, Dansens dag.
Splinten er spesifikk i sin følsomhet.
Splinten er kontekstsensitiv og kretsende i sin tilnærming.

Det eneste jeg er interessert i å kommunisere er kompleksitet.
Det eneste jeg er interessert i å kommunisere er ambivalens, i solidaritet med alt det som ikke kan kommuniseres.
Først kompleksitet, og som en konsekvens ambivalens.

Vi snakker om hva som skjer med stedet, med menneskene, med byen i møte med arbeidet.
Hva skjer med arbeidet i møte med stedet, menneskene og byen? Hvor plasserer jeg omsorgen min?

Jeg vil ikke skille ting fra hverandre.
Alt henger sammen med alt.
Jeg plasserer arbeidet ytterst.

Jeg har basert hele min tilværelse på å bli uavhengig, på å oppnå autonomi.
Jeg vet at jeg ikke kommer meg vekk fra menneskene.
Jeg trenger menneskene.

Jeg som alltid skal videre, alt for å unngå å bevege meg i sirkler. Men denne gangen vender jeg tilbake med det samme, tilbake til det samme. Og hvordan kan det være noe annerledes når grunnen er den samme?

Jeg vil adressere det faktum at jeg stadig befinner meg på samme adresse.

Grundighet fordrer at man går til grunnen. Vi må begynne før begynnelsen.
En konsekvens av grundighet er kompleksitet. Jeg vil ta det komplekse på alvor ved å jobbe med konsekvens. Konsekvens handler om å gå til det ytterste. Konsekvens har ingen utside. Å ta for seg det konsekvente er nådeløst, det er enten eller. Ingen mellomting.

Jeg plasserer arbeidet ytterst.

Vi begynner før begynnelsen, i kompleksiteten, hvilket har som konsekvens ambivalens.
Arbeidet handler om å forholde seg til ambivalens.
Hvor plasserer jeg ambivalensen?

Det performative aspektet plasserer jeg midt i trynet.

Hvilken dag er det i dag, Dansens dag. Det handler om synlighet. Hvor plasserer jeg synligheten?
Noen ganger tjener det arbeidet å være usynlig.

Jeg forholder meg alltid til institusjoner.
Det er en del av arbeidet.
Det er i forhold til disse, disse bastionene at jeg plasserer meg selv.
Med tiden blir alt til en institusjon.
Det eneste som skiller oss fra institusjonene er tid.
Det eneste som skiller institusjonene fra oss er tiden som passerer.
Det er en del av arbeidet å yte motstand, sa Veronica Thorseth.

Slik praktiserer man mot.
Ved å yte motstand mot noe.
Hvor plasserer du motet ditt?

Alle har behov for å tenke smått.
En detalj har aldri noensinne veltet noen over ende.
Det er ikke sant.
Idet jeg sa det var det ikke lenger sant.

Det er alt det store som må gåes etter i sømmene.
Ikke det små.

Refleksjon har ingen utside. Seleksjonen og refleksjonen utelukker hverandre. Refleksjon fordrer en helhetlig tilnærming, vi må ta for oss hele (speil)bildet. Ikke bare stille spørsmål inne i formatet, men stille spørsmål til selve formatet.

Uten tilgang på grunnen går jeg til grunne.

Refleksjon fordrer distanse, sa Marte Reithaug Sterud og Solveig Styve Holte.
Språket kommer etterpå, men hva om jeg venter for lenge?
Jeg går glipp av språk idet jeg lar kroppen få for stort forsprang.
Jeg plasserer språket midt i trynet. Jeg plasserer trynet mitt i språket.
Jeg plasserer refleksjonen midt i arbeidet, jeg tvinger fram språket før det er klart, før det er tygd, jeg spytter det ut og ser det falle pladask. Det faller mot grunnen.
Jeg plasserer trynet mitt på nettet, midt i fleisen din. Det gjør vondt.
Det er her jeg plasserer synligheten, og som en konsekvens ambivalensen. I byen derimot, i Bergen, er jeg beskjeden og usynlig, jeg er splinten, jeg glitrer men ingen ser det. Og jeg trenger menneskene.

Og slik vender jeg tilbake, til det samme, med det samme.
Det eneste jeg er interessert i å kommunisere er kompleksitet.
Først kompleksitet, og som en konsekvens ambivalens.

Synligheten: http://www.ustream.tv/channel/splint-dans-et-sted

Begynnelsen: http://www.framtidsdans.no/splint/

____________________________________________________________________________________________________________________________

Av Ann-Christin Berg Kongsness,
skrevet i forbindelse med Dans. Et sted (2014), en mønstring for stedsspesifikk dansekunst arrangert av Bergen Dansesenter, i samarbeid med kunsthuset Wrap.

I glasshus

I fem måneders tid har jeg holdt på med det jeg holder på med.
For alles åsyn.

Eller “alle” er ikke riktig å si. Disse “alle” er egentlig nokså spesifikke. I september flyttet jeg inn med
mitt virke i sentrum av Os kommune i Hordaland. Os er en vekstkommune som ligger nokså tett på
Bergen. Vi bikket nylig 18 000 innbyggere, under FrP-ordfører Terje Søviknes’ ledelse. Vi har et stort,
og livskraftig kjøpesenter litt utenfor sentrum. Og et sentrum, Osøyro, som for tiden er litt høstlig hva
angår aktivitet, men som muligens kan skyte noen nye knopper.

Osøyro trengte nytenkning. Jeg trengte et sted å jobbe. Og kunstverden trenger at folk flest både får se
og oppleve at det å drive med scenekunst slettes ikke begrenser seg til de forsvinnende korte
øyeblikkene man er på scenen. Å drive med scenekunst fordrer kontinuerlig praksis, øvelse og
utforskning. Kall det gjerne jobbing.

Derfor bestemte jeg meg for å stille ut mitt virke. Noe som selvsagt er livsfarlig på et forholdsvis lite
sted som dette, ettersom mitt virke er ensbetydende med meg selv, all den tid jeg arbeider skapende og
utøvende med min egen kropp. Noen har sikkert oppfattet det slik at jeg som person har stilt meg opp
for å gjøre meg interessant. Selv har jeg opplevd det snarere motsatt. Du hendelse, så mye uinteressant
man foretar seg i studio, og som normalt aldri kommer lekfolk for øyet.

Jeg fikk låne et stort butikklokale med svære vindusflater på to sider. På gateplan. Derav navnet Studio
Gateplan. Jeg var også så heldig å få låne dansematter til å dekke storparten av det enorme gulvet. Ca.
120 kvm danseflate totalt, med et par meters klaring til vinduer og vegger stort sett rundt det hele.
Ingen speil (hurra) med unntak av to små speil til prøving av klær etter sportsbutikken som holdt til der
tidligere. Jeg hang opp to små plakater i vinduene forklarte hvem jeg var, og hva jeg drev med der inne.

Nå har jeg nettopp flyttet ut, og jeg tenker det er på tide med en oppsummering av opplevelsen. Siden
erfaringene ble gjort i ensomhet i offentligheten, tenkte jeg oppsummeringen like godt kunne foregå
likedan her på internettet.

Så værsågod, og fem, seks, sju, ått:

Splittet oppmerksomhet

Jeg har laget meg en utmerket øvelse i oppmerksomhet, og det å holde flere fokus gående samtidig.

Jeg arbeider utforskende i bevegelse. Oppdagelsen og utforskningen av egenkroppen, det «å være
hjemme hos meg selv» på ulike måter, er utgangspunktet for min bevegelsespraksis. Jeg er opptatt av
de ulike menneskelige (og umenneskelige) uttrykkene som kommer ut av ulike innganger, oppgaver og
begrensninger. Et oppmerksomhetskrevende, konfronterende og personlig arbeid.

Normalt når man holder på med denne typen arbeid så er man enten i et rom sammen med andre som
arbeider med noe tilsvarende på en noenlunde tilsvarende måte, eller så befinner man seg gjerne i et
studio alene. Når jeg arbeider alene, uten tilskuere har jeg selvsagt med meg en ytre forståelse for
bevegelsesmaterialet jeg skaper, i tillegg til mine indre sensasjoner. En todelt oppmerksomhet. Hvis en
kollega eller underviser også er i rommet med meg når jeg utforsker bevegelsene kan jeg også få en
slags forestilling om hva hun ser/opplever. Kollegaens blikk sammenfaller gjerne noenlunde med mitt
eget ytre blikk på meg selv.

Det har vært merkelig å ta med seg denne typen arbeid ut til folk som overhodet ikke har noen
forutsetning for å kunne forstå hva jeg holder på med eller hvorfor. Når jeg har holdt på med min
praksis i Studio Gateplan, med stadig nye par øyne som passerer utenfor har det begynt å opptre en
slags tredje kategori av fokus. I tillegg til mine indre sensasjoner, og mitt eget ytre blikk på meg selv,
har jeg sett meg selv med det uskolerte blikket til de forbipasserende (så kan man her selvsagt diskutere
om det faktisk er blikket til de forbipasserende eller mine forventninger til dette blikket som gjør seg
gjeldende i det følgende). De som ikke er del av menigheten innen feltet samtidsdans. De som kanskje
ikke har noe forhold til hverken dans, samtidskunst, eller egen kropp. De er ikke engang publikum, og
har ikke inngått noen kontrakt med meg på noe plan. De er ute i sine egne ærend, og gjør sine egne
ting.

Forvirring på utsiden, forvirring på innsiden

Samtidig som jeg holder på med mitt konsentrasjonsarbeid så har jeg gående en konstant bevissthet om
hvor helt fullstendig malapropos arbeidet mitt er for mann i gata. Det er fullstendig ubegripelig. Både
det jeg gjør, og at jeg i det hele tatt er der. Men det at jeg gjør noe, og at jeg er der, fører likevel til at
folk må ta stilling på en eller annen måte. Det er en underlig, og litt uvant situasjon på begge sider av
glasset.

Situasjonen for de forbipasserende på fortauet er helt uavklart. «Tilskuerne» går stort sett gjennom to
faser. 1. oppdagels og 2. stillingstagen. Begge deler kan gå raskt eller langsomt. Noen oppdager raskt at
her er det noe som foregår, og skjønner at det er noe annet enn det som foregår i de andre vinduene på
gateplan. Andre oppdager at et eller annet foregår, men bruker en del tid på å plassere det (kommer det
ny butikk? Er det oppussing på gang? Hva gjør den dama på aleine der inne?) før de skjønner at de ikke
skjønner hva som foregår. Noen få kommer aldri over fase 1. De bruker hele strekket langs vinduene på
å oppdage at noe foregår, og å forsøke å plassere det innenfor en kjent kategori.

Når folk har kommet gjennom fase 1. og skjønt at de ikke har noen kategori det passer å putte meg inn i
(med mindre de har funnet skuffen merket «det er sikkert noe sånn kunst») så starter de med fase 2.
stillingstagen. Og her er det mange ulike løsninger. De fleste grovsorterer etter kategorier som «farlig
eller ufarlig», «interessant eller uinteressant», «viktig eller uviktig». De fleste avskriver meg som
ufarlig, uinteressant og uviktig. Noen få kategoriserer dette fremmede som så farlig at de later som det
ikke finnes. Det er sikkert rasjonelt og hensiktsmessig å fort kunne kategorisere opplevelser, men det er
likevel en lei mangel på folk som forbeholder seg retten til å undre seg, og som tåler å stå i det å ikke
vite og ikke kategorisere. Noen få finner at det er interessant selv om de kanskje ikke helt kan plassere
det. Særlig barn er levende tilstede her og nå, og kan undre seg og glede seg over ting de ikke helt vet
hva er. Jeg har hatt en del fine episoder med undrende barn som forsøker å sinke en forelder som for
lengst har avskrevet meg som uinteressant, bare tull, eller generell støy.

På innsiden av butikkvinduene er situasjonen også stadig skiftende, undrende og uavklart.

I hvilken grad vil/kan jeg henvende meg ut. Og hvordan gjør jeg det i tilfellet? Skal jeg ta
enveisspeiltilnærmingen? Later jeg som om jeg er fullstendig oppslukt i mitt, og ikke enser verden
utenfor? Eller ser jeg og anerkjenner det som foregår utenfor? Skal jeg aktivt oppsøke dem som
passerer? På det lange strekket kan jeg gå nedover gaten sammen med den forbipasserende, jeg på
innsiden, han på utsiden. Og hvis jeg møter blikket til noen, hvem er jeg da? Er jeg danseren som er
konsentrert om sitt arbeid, eller er jeg bare Lisa som tilfeldigvis er på andre siden av et butikkvindu,
eller er jeg i en eller annen karakter jeg arbeider med for øyeblikket?

En entertainer krysser sitt spor

Jeg kunne selvsagt ha gjort meg innmari interessant, brautende og påtrengende på innsiden av glasset.
Jeg er fullt ut i stand til å gjøre mye ut av meg, og kan noen triks for å ta et rom og gjøre det til mitt.
Men det var aldri intensjonen min her. Oppgaven jeg hadde satt meg fore var å holde på med mitt,
forsøksvis uavhengig av at noen kunne iaktta meg.

Her må det riktignok nevnes, at jeg likevel har sett meg nødt til å foreta en større grad av sensur enn det
jeg gjør i et alminnelig studio. Dette prosjektet har gjort det tydelig for meg at en bevegelse ikke på
noen måte kan oppfattes som en nøytral gest når den utøves på grensen til det sosiale rommet som
byrommet er. Enkelte ting har jeg valgt å avstå fra å gjøre, fordi forbipasserende kunne komme til å
lese situasjonen aldeles feil. Risting for eksempel. En del risting går greit. Men det å ligge på gulvet og
riste (av typen «koke spaghetti» i en gaga-klasse) må bare utgå, ettersom jeg tror forbipasserende fort
vil lese dette som et epilepsianfall. En del hoftebevegelser og enkelte vinkler merker jeg også blir
sensurerte bort, sammen med grimaser og lyd. Det er ikke alt jeg orker å utsette meg for. Det finnes
også grader av det å være bygdetulling, og jeg har ikke siktet meg inn på å havne på øverste hylle, selv
om jeg nok i manges øyne sorterer et sted i den reolen.

Ut over det jeg har opplevd kunne skape svært utidige og uavklarte situasjoner, så har jeg forsøkt å
holde meg tro til mine egne bevegelsesundersøkelser. Det har vist seg overraskende vanskelig å gjøre
dette med et slags «publikum» til stede. Entertaineren har en ryggmargsrefleks som sier: «se, der
kommer det noen, nå må jeg gjøre noe spektakulært!».

Det er vanskelig å ikke bøye av for entertaineren.

Å ikke gi folk det de vil ha.
Det er vanskelig å holde fokus på noe som for meg isolert sett er interessant, men som ikke er
interessant for noen andre i konteksten.
Det er anstrengende å med hele sin person stå i noe som for andre mennesker fremstår som fullstendig
meningsløst og uviktig.
Det er vanskelig å ikke gi etter for «kravet» (opplevd eller virkelig) om å skape mening.
Det er vanskelig å ikke forklare eller unnskylde min tilstedeværelse i det offentlige rommet.

Men så er det jo sånn skrudd sammen, at det som er vanskelig som tommelfingerregel også er både
nyttig og opplysende.

Dette har vært en verdifull påminnelse til meg selv om hvilken kunnskap jeg har om iscenesettelse. Om
det å henvende meg til et publikum. Og om de valgene jeg tar for å legge til rette for, eller slå beina
under, publikums opplevelser eller oppdagelser.

Det har vært spennende å med viten og vilje trosse denne kunnskapen for å komme til et ukjent sted,
hvor jeg ikke lenger kan ha noen klar oppfatning om hva erfaringene eller den eventuelle verdien
består i for «tilskuerne». Jeg gjør jo ikke dette prosjektet for at de tilfeldig forbipasserende plutselig
skal «forstå» samtidsdans. Jeg gjør det heller ikke for å møte et publikum. Det er et eksperiment hvor
jeg henvender meg, uten et spesifikt budskap eller tema, og uten noen klar formening om hvem
mottakeren kan være. Selv om jeg ikke er mange meterne fra dem som passerer, så kommuniserer jeg
nok likevel en avstand. Underteksten blir «her holder jeg på med noe dere ikke kan ta del i». Jeg
oppdager daglig at prosess og resultat ikke er det samme, og det gjør sannsynligvis også de
forbipasserende. Det blir tydelig at veien er lang fra utforskning og grunnarbeid til et intendert møte
med publikum.

Av Lisa Nøttseter

Forhåndsomtale av Stormen 2013

Stormen 2013 er en forestilling av tilsammen ni samtidsdansere og koreografer fra den mer eller mindre nye generasjonen norske dansekunstnere; Brynjar Åbel Bandlien, Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad, Pernille Holden, Sigrid Kopperdal, Eivind Seljeseth, Marianne Skjeldal, Venke Marie Sortland og Marte Reithaug Sterud. Deres versjon tar utgangspunkt i Norges mest ikoniske verk gjennom tidene, nemlig Stormen fra 1980, opprinnelig satt opp på Nasjonalballetten (tidl. Operaballetten) med koreografi av Glen Tetley til musikk av Arne Nordheim.

Forestillingen begynner med en kaotisk situasjon der publikum blir møtt av et hav av forvirrende informasjon. Alt fra beskrivelser av subjektive detaljer til demonstrasjoner av fysisk materiale som sikkert er ment å berike, men dessverre er med på å undergrave følelsen av objektvivitet som forventes fra en forestilling. Og da også ikke minst fra et historieprosjekt som Stormen 2013 påberoper seg å være.

Uten noen videre forklaring begynner dansekunstnerne å bevege seg i en broket stil som minner om alt annet enn Tetleys koreografi eller moderne dans over hodet. Undertegnede vil heller betegne det som neonklassisk ballett uten teknikk, ispedd en blanding av overdramatiske øyeblikk, gruppekoreografi i ufrivillig kanon, patetiske duetter og trioer og en håndfull lite overbevisende soloer, alt i en dårlig impro-estetikk. Utøverne er rett ut udugelige og historieløse, og det virker som om de ikke eier den minste respekt for det ikoniske verket de forsøker å gjøre en versjon av. I store deler av Stormen 2013 føles det som om det ikke skjer stort, og det får den to timer lange forestillingen til å føles som en evighet.

Det eneste som til tider har noe ved seg er forestillingens lysdesign av Tilo Hahn og scenografien av Signe Becker. Nordheims musikk er den dag i dag praktfull.

Stormen 2013 spriker i alle retninger som om den ekspanderer ut i det uendelige, og det hersker en total mangel på dramaturgi. Dette skyldes kanskje at dansekunstnerene har arbeidet såkalt «horisontalt» også kjent som «med flat struktur», med andre ord uten ledelse. De har visstnok heller ikke benyttet seg av demokratisk avstemning ved avgjørende kunstneriske valg. Tydeligvis har de ikke klart å bli enige om noen ting, med det resultat at de nærmest håner sin egen dansehistorie. Det hele avsluttes med et simpelt forsøk på å redde fiaskoen ved at utøverne bortforklarer forestillingen som akkurat har utspillt seg. Undertegnede må dessverre konkludere med at Stormen 2013, tross store forventninger, er blitt intet mindre enn en storm i et vannglass.

I en tid da kulturlivet står ovenfor store kutt i bevilgningene fra regjeringen, og det er viktig å lage forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet som kan nå ut til et bredt lag av folket, burde ikke slike forestillinger som Stormen 2013 overhode mottatt offentlig støtte. Det å støtte slik dansekunst er rett og slett som å kaste penger ut vinduet.

Stormen 2013 spilles på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden 16. og 17. November.

Undertegnede

_____________________________________________________________________________________________________________________________

Stormen 2013 er en forestilling av tilsammen ni samtidsdansere og koreografer fra den mer eller mindre nye generasjonen norske dansekunstnere; Brynjar Åbel Bandlien, Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad, Pernille Holden, Sigrid Kopperdal, Eivind Seljeseth, Marianne Skjeldal, Venke Marie Sortland og Marte Reithaug Sterud. Deres versjon tar utgangspunkt i Norges mest ikoniske verk gjennom tidene, nemlig Stormen fra 1980, opprinnelig satt opp på Nasjonalballetten (tidl. Operaballetten) med koreografi av Glen Tetley til musikk av Arne Nordheim.

Forestillingen begynner med en slags prøvesituasjon der publikum blir møtt av et hav av berikende kunnskap og observasjoner. Alt fra beskrivelser av subjektive minner til demonstrasjoner av fysisk materiale som skaper en varm og samtidig jordnær atmosfære, er med på å understreke kompleksiteten av det kollektive minnet om verket Stormen. Denne måten å forholde seg til historie på er i tråd med nyere tendenser innen historiefaget; kompleksitet fremfor forenklende og entydig forståelse.

Dansekunstnerne begynner så å bevege seg i en stil som minner om Tetleys koreografi og moderne dans fra begynnelsen av 80-tallet. Deler av bevegelsesspråket kan oppleves som neonklassisk ballett, ispedd en blanding av dramatiske øyeblikk, gruppekoreografi både unisont og i kanon, poetiske duetter og trioer og en håndfull sterke soloer, alt i et klassisk moderne samtids-uttrykk. Stormen 2013 gir både en opplevelse av et hav av tid og av at tiden står stille.

Nordheims musikk brukes som et historisk dokument gjennom hele forestillingen, og de dyktige utøverne danser til dette i Tetley og Nordheims ånd. Gjennom sin versjon av Stormen viser dansekunstnerne respekt for det ikoniske verket. Det eneste som kan virke litt uhøvlet er kostymer, scenografi og lys, men ikke så mye at det er sjenerende.

Kunstnerne bak Stormen 2013 har valgt å arbeide såkalt horisontalt, eller ikke-hierarkisk, og har valgt en post-demokratisk struktur. Denne tilnærmingen har skapt et ekspanderende og samtidig sammensatt materiale i konstant bevegelse styrt av harmoni. Situasjoner utvikles og innvikles kontinuerlig, som i et kaleidoskop. Undertegnede opplever dette som den eneste mulige dramaturgiske form på Stormen anno 2013.

Det hele avsluttes med at kunstnerne skaper en generøs atmosfære for dialog der publikum får komme til med sine personlige opplevelser og minner. Undertegnede kan kun konkludere med at Stormen 2013, tross store forventninger, er blitt intet mindre enn en 1000-års storm.

I en tid da kulturlivet står ovenfor store kutt i bevilgningene fra regjeringen, er det viktig å lage forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet som kan nå ut til et bredt lag av folket. Stormen 2013 er et glitrende eksempel på denne type forestilling. Dette viser hvordan kunstnere lever og virker i sin samtid, men med historisk bevissthet, og samtidig evner å sprenge veien videre mot nye kunstneriske horisonter. Her får samfunnet rikelig tilbake for investeringen i kulturen.

Stormen 2013 spilles på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden 16. og 17. November. Undertegnede anbefaller på det varmeste å ta turen ut på Høvikodden førstkommende helg. Men vær tidlig ute da det er begrenset antall billetter og det ikke er mulig å forhåndsbestille.

Undertegnede

BEVEGELSEN (tidligere DHPDH)

Dette har skjedd fram til nå:
Dansens hus innkaller den såkalte «underskogen» i det norske dansefeltet til innspillsmøte angående bruk av studioscenen, og et mulig samarbeid.

Underskogen svarer med et stort, visjonært og revolusjonært manifest bestående av alles høyeste ambisjoner, innerste ønsker og våteste drømmer; DHPDH; Dansens hus på Dansens hus.

Etter fire møter mellom underskogen, nå omdøpt til DHPDH, og Dansens hus bestemmer DHPDH seg for å ha manifestet ute på høring hos resten av feltet. De presenterer det på visjonært og revolusjonært superspleis 16. oktober. Denne kvelden blir et nytt manifest påbegynt rett før det gamle brennes; tilbake til start med blanke ark.

Framdriftsplan:
Nå begynner arbeidet med å bygge et vi basert på premissene om at alle i feltet skal ha muligheten til å bidra, hver enkelt får innflytelse gjennom å engasjere seg, og doer`s decide (Ser du noe som trengs å bli gjort, gjør det sjæl). Manifestet baseres på sameksistens, hvilket naturligvis innebærer motsetninger, paradokser og kompleksitet.
Vi heter nå Bevegelsen og teller foreløpig 58 medlemmer.

Under finner dere link til Bevegelsens påbegynte je!-manifest. Dokumentet er åpent, alle kan bidra, vi fokuserer på je!, altså det hver enkelt av oss ønsker for dansefeltets framtid. Alle kan redigere og slette sine egne bidrag, men la andres stå i fred, praktiser sameksistens.
Signer øverst i manifestet om du bidrar.

For å komme på Bevegelsens mailingliste, kontakt Kristine Karåla Øren på kristine@rabagast.org.

Vi jobber med je!-manifestet fram mot neste arbeidsmøte som forhåpentligvis er rett rundt hjørnet.

Link til manifest:
https://docs.google.com/document/d/17-gvniNFPVAGNIPUmCd9jZbjoyV5GxRtlogtDUOsOmA/edit

Je!

Kjønnsuttrykk i det norske dansefeltet

Hvorfor er kjønnsuttrykkene på norske scener så tradisjonelle, og hvilken rolle spiller utdanningsinstitusjonene i å utfordre og forandre dette?

Jeg har i de siste årene tenkt mye over hvilke kjønnsuttrykk jeg ser på de norske scenene, og jeg blir til stadighet overrasket over hvor lite kjønnsrollebrytende de fleste danseforestillingene jeg har sett er. Det får meg til å stille spørsmålstegn ved hva slags forhold dansekunstnere i Norge har til kjønnsuttrykk på scenen. Hvor bevisste er valgene om de kjønnsuttrykkene og kjønnsforskjellene i koreografiene og i kostymene som kommer til utrykk på scenen?

Hvordan forholder norske dansekunstnere seg til kjønnsroller og kjønnsuttrykk innenfor moderne dans i dag? Er dette noe som opptar dere? Noe dere er bevisst på, og bruker tid på å diskutere eller velge de forskjellige kjønnslige utrykkene mens forestillingene er under utvikling?

Jeg prøver å se så mye dans som mulig, fordi jeg liker denne formen for scenekunst best. Men jeg ser også mye teater. Og som oftest synes jeg at kjønnsuttrykkene som blir gjenspeilet på scenerommet bare er en speiling og forlengelse av det vi møter i verden «til vanlig». På teateret gjemmer regissørene seg bak manus som er skrevet av menn for menn, med få store kvinnelige roller, men hvis de mangler mannlige skuespillere, så hender det at kvinnene blir gitt en mannlig rolle. Som publikum godtar vi raskt kvinnen som mannlig karakter, fordi hun blir kledd opp som mann, henvises til som mann og ter seg som en, og vi vet at det er teater. Men når det gjelder dans, har jeg alltid tenkt at dere er friere til å velge karakterer selv, så hvorfor er det da nesten alltid tradisjonelle kjønnsmønstre som blir uttrykt i dansen?

Jeg har tilslutt blitt vandt til at det nesten alltid blir gjort stor forskjell mellom mannlige og kvinnelige dansere, i koreografier så vel som i kostymene. Hvis danserne har like kostymer, vil som oftest koreografien framheve forskjellen, ved at de kvinnelige og mannlige danserne får ulike roller. Jeg har spurt flere koreografer om hvorfor det er sånn, og svaret er alltid det samme: Det er en fysisk forskjell mellom kjønnene som gjør at det er lettere for menn å gjøre løft med kvinner enn motsatt. Men trenger det å være så avgjørende? I danseforestillinger hvor ensemblet bare består av kvinner, der løfter de hverandre også?

Fredag 12 April ble jeg positivt overasket da jeg var i operaen og så forestillingen ”Different Shores” med Kylián.
Den tredje koreografien den kvelden, var en ca.20min lang koreografi med en kvinnelig danser og mens resten var mannlige dansere. Hele forestillingen satt jeg og ventet på når soloen hennes skulle komme, eller når det punktet skulle komme når hun skulle bli løftet høyt i senter av de mannlige danserene. Det skjedde ikke.
Alle danserne, og de var mange, danset alle helt likt. Det ble aldri utøvd noen forskjell.
Så da tenkte jeg tilslutt det manglet en mannlig danser som hun måtte ta rollen til og danse istedenfor den dagen. Det trodde også hun jeg så forestillinga sammen med, som på lik måte som meg, har mye erfaring med å jobbe med dans, da jeg spurte henne etterpå. Det viste seg at det ikke var tilfelle, at alt var nøye planlagt, og dermed en koreografi som var langt fra det jeg har blitt vant til å se.

Som lysmester på KHIO ser jeg mange forestillinger med de nye ballettstudentene. Og i mine øyne burde vel kunsthøyskolen nettopp være det stedet hvor nyskapende koreografier og dansemetoder klekkes ut? Likevel opplever jeg til stadighet at de fleste duoer eller historier om 2-4 mennesker blir spilt ut i de klassiske mann-kvinne rollene. Og maktkampene som blir utspilt på dansemattene, er ekstremt tradisjonelle.
Svaret jeg har fått på hvorfor det er sånn på Khio, er «fordi studentene må lære hvordan det vil bli når de kommer ut i den virkelige verden, og skal danse for andre store koreografer».
Skal ikke Statens balletthøyskole og andre utdanningsinstitusjoner være de fremtredende og nyskapende stedene, et senter for utvikling og utforskning, og som utdanner nye dansekunstnere med nye ideer? Skal ikke institusjonene være med på å skape forandringer også innenfor hvordan vi tradisjonelt ser på kjønnsuttrykk på scenen?

Kjønnsroller og kjønnsuttrykk blir i økende grad diskutert i forhold til teater. Det begynner sakte så sakte å bli en større bevissthet rundt dette spørsmålet.
Hvor er denne diskusjonen i dansemiljøet? Påvirkningskraften til kunst er enorm, og jeg lurer på hvor bevisste det norske dansemiljøet er om hva slags kjønnsnormer som blir uttrykt, gjenspeilet eller utforsket på norske scener? Bare se på vårt naboland Sverige, hvor genus* er noe som blir problematisert og diskutert innenfor de fleste områder, og spesielt i det utøvende scenekunstneriske miljøet, så hvorfor er det så annerledes i Norge?
Jeg mener det er på tide å skape en debatt i dansemiljøet så vel som på institusjonene om hvordan vi forholder oss til de tradisjonelle kjønnsuttrykkene vi gjenskaper på de norske scenene.

*Genus = sosialt kjønn, på engelsk; gender, på norsk mest referert til som ”kjønnsroller”

Lysdesigner og lysmester på KhiO, Kaja Glenne Lund