GROOVE

Jeg kjenner meg mett.

Næring alle veier. Hud, hår, hjerne, muskler, skjelett, organer.

Alt pumpes rundt, må rundt, vil rundt.

Å danse organene mine rundt. Inn mot ryggraden.

Puls. Tyngde.

En demokratisk kropp. Alt er tatt vare på, aktivisert, prioritert, alt er blitt digga. Rista.

Våken hud.

Kroppen er hel og full og den digger det.

Blod på tann.

Det er lenge siden jeg har følt meg så begeistret over det å være i min egen kropp å bevege kroppen. Kanskje må jeg helt tilbake til mine første danseklasser for å finne en sammenlignbar tilstand. Denne observasjonen forteller meg at jeg ved hjelp av kollegaer har funnet frem/tilbake til noe etterlengtet og sant i egen kropp og i samspill med andre kropper.

Den siste uken har jeg vært en del av SIB – Skisser i Bevegelse på Hamar. Her har jeg og fem andre dansere under ledelse av Marianne Kjærsund forsket på fenomenet groove; det å groove – svinge, digge, la seg rive med.

Etter en slik uke kjenner jeg meg først og fremst heldig. SIB og danserne som deltok la til rette for et trygt og åpent forskningsrom hvor interesser fikk utfolde seg. Jeg følte meg fristilt i det å drive forskning; hva det er. Hva det kan være.

Å forske kobles ofte umiddelbart til undersøkelsen av et bestemt spørsmål/område, hvor det forventes visse (målbare) resultater. Under SIB var det for meg deilig å bli påminnet åpenheten og subjektiviteten som forskning kan få lov til å inneholde. Som kunstnere er vi jo så heldige å få undersøke og uttrykke et subjektivt forhold til verden, i motsetning til objektiv, vitenskapelig forskning som søker kunnskap om hvordan verden faktisk fungerer. Det stiller oss i en forskningsposisjon hvor åpenhet, lekenhet og subjektivitet er viktig. Med åpenhet tenker jeg på det å gå inn i forskning med nysgjerrighet som utgangspunkt, hvor all eventuell endring tillates. Lekenheten består av usensurert utprøvning og eksperimentering. Subjektiviteten er å jobbe ut ifra den jeg er med min historie og mine interesser. For meg er det fint å kjenne på at denne åpenheten, lekenheten og subjektiviteten ikke hindrer meg i å kunne være presis, finne retning, vite hva jeg driver med. Selv om kunstnerisk forskning ikke leder til spesifikke svar, krever det forskning med samme presisjon og nøyaktighet som ved ikke-kunstnerisk forskning. Vi driver forskning i like høy grad som vitenskapskvinner/menn, men vi tar med oss hele mennesket og alt det vi er som utgangspunkt OG resultat. Det er derfor jeg føler meg heldig. Tenk at min jobb er å forske på meg selv/ i meg selv, se meg selv og plassere meg selv i samspill med andre og i samspill med samfunnet. Gjennom dette håper man på å kunne bevege/berøre/sette i gang noe hos en tilskuer – aktivere deres forskningsprosesser. For en fin jobb man har.

Det å få ta del i en praksis med et tydelig forskningsfokus over et stykke tid, gjør at jeg sitter igjen med en følelse av å ha skrellet vekk mye unødvendig og overfladisk. Jeg sitter igjen med en genuin kjerne, og det er en tilfredsstillende følelse. For å finne frem dit og holde fast i det som finnes der, ble det viktig for meg å være bevisst hvordan jeg forholder meg til oppgaver og menneskene jeg forsker sammen med. Det handler for meg om hele tiden å invitere meg selv. Ikke presse, forvente, prestere, være en slave av oppgaver, former, trender eller andre menneskers måter å forske på. Dette er ikke lett, og det er nok et livslangt øvingsprosjekt. Jeg ønsker å øve meg på å lytte til invitasjonene kroppen min sender meg til enhver tid, invitasjonene i andres kropper, i musikken, i stillheten og i rommet jeg befinner meg i. Totalt finnes et hav av invitasjoner. Kjernefornemmelsen jeg sitter igjen med er derfor ikke et kompakt, spesifikt sted, men et åpent sted hvor dens eneste kriterium er genuin interesse. Jeg oppdaget underveis i praksisen at det er her grooven bor. Å befinne seg i en groovy tilstand dreier seg for meg om å være i egen interesse til enhver tid og mye av denne interessen er selve søken etter den. Jeg opplever grooven som organisk, sosial, transformativ, leken, smittsom, søkende, uhemmet og aldri statisk.

En maskin kan ikke groove slik som et menneske. Dette snakket vi om i vår praksis under SIB, noe som for meg er veldig interessant. Det bringer inn menneskeligheten med all sin sårbarhet og ærlighet som en nødvendighet både for å oppleve groove som observatør og innad i egen kropp. Menneskeligheten blir linken og inngangsporten til forståelsen av hverandre og seg selv. Dette blir jeg glad av å tenke på. Mine invitasjoner til meg selv og andre er ikke ”perfekte”, og det er slik det groover best. Mennesket Marie og danseren Marie blir på denne måten likestilt, flyter i hverandre og er det samme som det du er. Slik kan aldri dans som kunstform egentlig være abstrakt. Den uttrykkes gjennom noe så konkret og gjenkjennelig som et menneske og dets menneskelighet.

Når skillet mellom danser/performer og mennesket ikke lenger er noe man jobber for å opprettholde, merker jeg at skillet mellom praksis og forestilling også kan få være mindre. Jeg klarer da i større grad å bedrive oppriktig forskning også foran et publikum. I gode øyeblikk kjenner jeg hvordan publikums tilstedeværelse, publikums blikk på meg og på gruppa, forsterker det jeg/vi forsker på. Det er akkurat som om jeg vil at forskningen min skal smitte over på de som ser, jeg ønsker å ta de med inn. Kanskje er det denne forsterkningen jeg aldri kan kjenne når jeg holder på alene? Kanskje er det dette som er magien i det å danse foran et publikum som ikke finnes noe annet sted?

Under årets improfestival snakket Martin Nachbar blant annet om å forholde seg til materialet man produserer som opplevelse. Materialet er opplevelsen, og opplevelsen er materialet. Jeg synes det er en fin tanke å forholde seg til disse som uadskillelige. Etter noen ukers fordøyelse av dette innputtet, tok jeg det med meg inn i grooveforskningen. Ved å holde bevisstheten rundt egen opplevelse aktiv, merker jeg at det hele tiden bringer meg tilbake til følelsen i egen kropp; hvordan alt kjennes ut, lyttingen til kroppen, nyansene. Invitasjonene. I denne bevisstheten tør jeg stole på en kroppslig intelligens. Form og estetikk må vike for denne intelligensen og interessen jeg har for å forske ut ifra den. Her opplever jeg potensial for å fremme noe følelsesmessig sant. Det å forholde seg til materialet som opplevelse åpner også opp for en mer langvarig interesse enn det jeg har kjent tidligere. Materialet får en forlenget levetid. Den forlengede levetiden gir rom til mer dybde og tyngde, og slik utvides også min kjerne av oppriktig interesse – der grooven bor.

Skrevet av Marie Bergby Handeland 18.07.2013