Spleis #11 Dagen derpå

Gravitasjon, landing

Vi kommer alltid tilbake
Vi omfavner det ytterste og tar det inn
I alt det hvite og alt det grønne

Jeg rommer tekst snart synlig for deg

Det gjenkjennelige har alltid et navn

Derfor: Å våge det vage, å gå alle omveier, re-tenke alt allerede tenkt, plassere historien her og la den utfolde seg nå
Så: alt kan aldri skje før ingenting skjer

Her er ingenting.
Her er alt.

Mat

Vi spleises, vi dekker over distanse, legger oss ned, infiltreres, spør hvems hånd er min
Ingenting er et problem
Vi er mange, overalt
Nå renner teksten min ut av meg
Her, og overalt

Jeg ligger, ser ingenting, lytter

Jeg ser:
Den ene stemmen
Den ene kroppen
Slik gir du meg tilgang på bildene dine, jeg blir en del av bildet ditt

Du er alt for meg nå

Én dag av alle dagene
Én vei av alle veiene
Én mage romler
blant alle magene

Nå strømmer vi ut
Her, og overalt

Av Marte Reithaug Sterud

Grunnloven § 100: ”Ytringsfrihed bør finde Sted.”

For meg er det viktig å finne de rette ordene for dansen jeg bedriver. Det er noe med å si ordene høyt, å høre ordet jeg har sagt forlate munnen min, som er med på å skape en nødvendig distanse til det fysiske arbeidet. Å formulere ord, å finne et eget språk, hjelper meg med nyansene i dansen min, og fungerer som en slags parallell praksis for å bearbeide, forvalte og komme meg videre fra gårsdagens dans. Og siden dans jo er et slags komplekst sammensurium basert på kroppens opplevde erfaringer, primærbehov og alskens barndomstraumer, you name it, den helhetlige kroppen et cetera, er ord det perfekte motstykke i dét de søker å skille det ene fra det andre og skape et nytt rom i mellom der. Ordene fjerner opplevelsen av magi i jakten på en bredere og mer altomfattende magi, med potensial til å romme flere enn en selv. Ytringsarbeidet gjør meg mindre naiv og forvirret, i tillegg til at det styrker danseutøvelsen min til slik jeg vil den skal være.

Jeg har lenge satt spørsmålstegn ved danseutdanningene våre her til lands og undret meg over hvor mye det går an å få klemt inn av dansepraksis i løpet av en dag uten den minste grad av kollektiv refleksjon rundt det vi gjør. Jeg forstår at dette henger sammen med en sterk ikke-verbal dansetradisjon, men hey, vi lever i et av de mest velutviklete demokratiene i VERDEN (puh!), så hvorfor ikke se dette som en styrke og innføre verbal praksis på lik linje med den fysiske praksisen? Så kan man øve seg på formidlingsevnen i samme slengen. Hjerne og skrott henger i hop og om noen er i tvil, les Merleau-Ponty, han har allerede funnet ut av dette for oss. Da kan i så fall danseutdanningene i større grad bli en del av resten av samfunnet og dem som har tatt en danseutdannelse kan sleppe å være rare utskudd uten språk.

Den viktigste formidleren av ord i en dansepraktisk sammenheng for meg, er og har vært dansekunstner og poet Julyen Hamilton (www.julyenhamilton.com). Han evner på et svært intelligent vis å sette ord på det som ligger under alt det synlige, fysiske arbeidet, fra hvor vi lager/skaper/gjør det vi gjør, og ikke minst, setter dette i sammenheng med lengre historiske linjer, ulike kunstneriske uttrykk og tradisjoner, nåtidige samfunnstendenser og kroppstabuer. Han tar gjerne i bruk poesi i undervisningssammenheng og bruker selv stemme og ord/tekst i sine egne forestillinger. Han er en danser med en fysisk tilnærming til bruk av stemme og inspirerer meg til å legge til stemme og ord/tekst som en del av min dansepraksis.

Som dansekunstner tror jeg det er viktigere enn noensinne å være i stand til å ytre seg om det vi driver med, enten det er til en nabo, en kollega, på nett, eller i en offentlig debatt. Finn din egen måte, alt trengs! Les bøker, skaff deg faglig informasjon, produser ny kunnskap og bli med framover. Vi er et lite felt og må selv sørge for at vi består som arbeidende kunstnergruppe på lik linje med andre arbeidende kunstnergrupper, ellers møter vi dampveivalsen allerede i døra. Og vi skal til månen.

Skrevet av Marte Reithaug Sterud