Kategori: Ann-Christin Berg Kongsness

Dans. Et sted
– mønstring av stedsspesifikk dansekunst 29. april 2013/Bergen,
arrangert av Bergen Dansesenter og Wrap.
I forbindelse med den faglige diskusjonen har flere av de involverte bidratt med tekster om stedsspesifikt arbeid. Dette er en av dem.

___________________________________________________________________________________________________________________________________

Å være stedsspesifikk innebærer for meg også å være spesifikk på tid, situasjon, kontekst, historie/tradisjon, kultur, og egne forutsetninger. Å være (steds)spesifikk handler ikke om å skape noe, men å lytte til, ta på alvor og ta for seg av det som allerede er der, det som alltid allerede eksisterer. Det å skape, knytter jeg til scenerommet, konteksten som er formelig, som kan skapes fra bunnen av deg, det såkalt ¨nøytrale¨ rommet som du kan innrede som du vil. Blackboxen. Det svarte der farger ikke kan oppstå av seg selv, men må tilføyes av deg. Tanken om at ingenting eksisterer der alltid allerede, en umulighet, men likevel er kanskje blackboxen det nærmeste vi kommer det å skape vårt eget univers fra bunnen av.

Vi er alltid allerede situert i verden. Vi er i en tid, på et sted, i en tradisjon. Det spesifikke arbeidet lener seg tilbake og tar det som alltid allerede er inn over seg. Vi lytter til det og kjenner på hvilke konsekvenser alt dette får for vårt neste initiativ, vårt neste trekk. Alt får ikke konsekvenser (eller like store konsekvenser) hver gang, men vi begynner alltid med å anerkjenne det. Denne anerkjennelsen av det som allerede er, det som ligger mer eller mindre latent, i rommet, i tiden, i kroppene våre, må stadig vekk oppdateres. Jobben vår er å oppdatere denne anerkjennelsen, og oppdatere hvilke konsekvenser dette gir til arbeidet vårt. Dette er arbeidet. Her oppstår kunsten.

Denne gangen er det stedet. Bergen by. Tar jeg mine forutsetninger på alvor, blir det så innmari tydelig at jeg er en østlending. En østlending som fremdeles praktiserer min østlendinghet, det vil si er bosatt i Oslo. Og jeg skal være stedsspesifikk i Bergen. Jeg har dårlig tilgang og kjennskap til krikene og krokene i byen. Men Bergen sentrum som helhet har jeg et forhold til. Jeg kjenner hvordan Bergen sentrum kjennes i kroppen min, i tankene mine. Jeg har en idè om Bergen sentrum, jeg forstår Bergen sentrum som konsept. Det er slik jeg begynner å tenke på det, Bergen sentrum som konsept, hva innebærer dette? Og hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg spre meg over hele sentrum?

Jeg leter meg fram til en utvidet forståelse av det stedsspesifikke. Jeg blir nødt til det, med denne avstanden, her fra øst er jeg ikke i stand til å plukke stedet, byen, fra hverandre. Bergen eksisterer mer som et konsept enn et fysisk sted for meg, dette opplever jeg først som problematisk, men så innser jeg selvfølgeligheten i det. Selvfølgelig. Hvordan kunne det være annerledes? Da måtte jeg være en annen, et annet sted, i en annen tid. Denne utvidede forståelsen oppstår av nødvendighet for å gi meg tilgang. Sted er ikke bare fysisk sted, det er ikke bare masse, materie. Det er også idè, konsept, arena. Drøm. Utvidet forståelse i forhold til sted, og utvidet forståelse i forhold til koreografi. Jeg utvider forståelsen min for å tilnærme meg mange som ett. Jeg zoomer ut. Så må jeg oppdatere meg, anerkjenne det som allerede er, akkurat nå, gå inn og plukke det hele fra hverandre, ta for meg de minste bestanddelene. Dette er jobben min, oppdateringen, sette sammen mange til ett, og plukke ett fra hverandre slik at det blir mange. Komme til en midlertidig konklusjon, som for å lande, før jeg igjen tar sats, åpner opp og revurderer sannhetene mine, plukker dem fra hverandre, plasserer dem under lupen. Som med Bergen. Jeg samler alle stedene jeg vet om, har besøkt, i våken tilstand og i drømmer, til et konsept, en helhet. Kan dette igjen hjelpe meg til å se hver enkelt bestanddel tydeligere? Man må være lokal for å være internasjonal. Man må være internasjonal for å være lokal. Man må ta seg av hvert øyeblikk for å kunne ta seg av en hel time. En hel dag. Jeg har en dag på meg. Til å ta for meg Bergen, representert denne gangen av Bergen sentrum.

En dag. En by. En østlending. Man må nok ha en utvidet forståelse av det meste for å håndtere såpass.

Av Ann-Christin Berg Kongsness

Presentasjon av framtidsdansen på Danseinformasjonens kursrekke «Dans – Journalistikk – Kritikk» på Black Box Teater 18. april.
Målgruppe: journalister, kulturredaktører, kritikere

——————————————————————————

Nettsida framtidsdans.no springer utifra framtidsdansbevegelsen, som ble initiert av Marte Reithaug Sterud, Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas, Solveig Styve Holte og meg sjæl, Ann-Christin Berg Kongsness. Alle kan forsåvidt påberope seg å tilhøre framtidsdansen, eller framtidsdanse, og alle kan bidra på framtidsdans.no.

På framtidsdans.no deler vi dansekunstnere den delen av arbeidet vårt som sjeldent når ut til et publikum, nemlig alle tankene, refleksjonene, idèene, oppdagelsene og meningene rundt og om og i praksisen vår som dansere og koreografer, og i forhold til dansefeltet generelt.

Vi vil dele med hverandre, med kollegaene våre, for å bygge opp, styrke og profesjonalisere hele feltet, og ikke bare oss selv som enkeltnavn, stjernedansere- eller koreografer. Det er selve arbeidet som skal opp og fram, vi jobber med dans og koreografi men er ikke nødvendigvis så interessert i å oppfylle stereotypene som blir tillagt rollene som danser eller koreograf. Vi anerkjenner det faktum at vi i feltet alltid allerede bygger på hverandres arbeid, refleksjoner og oppdagelser, og vi velger å gjøre dette bevisst og aktivt. I stedet for å fokusere på konkurranseaspektet ved det vi driver med (som vi uansett ikke slipper unna i forhold til bevilgning av støtte), innser vi at vi ikke kommer særlig langt på egen hånd, vi trenger kollegaene våre og vi ønsker å være en del av noe større. Det er altså en kollektivitet som ligger til grunn for all praksisen vår som dansekunstnere, vi ikke bare danser sammen, men tenker sammen, og til en viss grad skriver sammen.

Framtidsdans.no ble født ut av våre egne behov og interesser. Vi kartla feltet, hva det kunne tilby og hva det mangla, og så tok vi selv ansvar for å skape de arenaene og den infrastrukturen som glimra med sitt fravær. Vi ønsker at initiativ skal komme fra alle kanter og at grasrota er våken og frampå. Infrastruktur for oss handler i større grad om mennesker enn bygg, det handler om konstellasjoner av kunstnere og hva disse kan produsere av kunnskap, praksis, språk osv. Ved å fokusere på konstellasjonene har vi større mulighet for å oppdatere oss på hva arbeidet til enhver tid trenger. Infrastruktur er et pågående arbeid vi aldri må si oss helt fornøyde med, aldri hvile for lenge på seire (som feks å få et hus), men fortsette å oppdatere.

For oss er det å skrive en viktig del av vårt virke som koreografer og dansere. Vi forholder oss til koreografi som en utvidet praksis, koreografi er en tankegang, en metode, et sett med verktøy som kan benyttes i alle slags medier og ikke bare utelukkende til å skape dans. Tekst er for oss en koreografisk praksis, som foregår mer eller mindre parallelt med annen praksis, vi prøver ikke å bli forfattere eller journalister, vi skriver som dansekunstnere. Nettsida er blant annet et forsøk på å finne ut hva tekst som utvidet koreografisk praksis er og kan være.

I tillegg ønsker vi å på sikt bli en ny generasjon dansekunstnere som er i stand til og godt utrustet for å delta i den offentlige debatten, der våre stemmer foreløpig er så godt som fraværende. Med tanke på den stumme tradisjonen som regjerer innenfor dansefeltet og som vi er produkter av, må vi altså begynne et sted og dessuten ha et sted å øve oss; vi begynner på framtidsdans.no, nettsida har blitt lansert som et fristed for alle saklige ytringer, undringer og kommentarer, det er lov å ta feil og vi har fokus på at vi i fellesskap prøver å finne ut av ting, slik at terskelen ikke skal bli for høy for å uttale seg. Som dansekunstnere er vi alltid allerede i prosess, dette gjelder også for skrivepraksisen vår.

Mye av arbeidet vårt som dansekunstnere foregår utenfor språket og språket har definitivt sine begrensninger i møte med dansen, det er derfor desto viktigere at vi faktisk mestrer språket så langt det rekker og dessuten bidrar til å strekke språket, at vi ikke bruker dets begrensninger som en unnskyldning for å slippe unna kritisk tenkning, analyse og refleksiv grundighet. En kollektiv pågående produksjon av språk er alltid til stede i den koreografiske og danseriske praksisen vår.
Språket vårt kommer fra innsida av arbeidet, fra innsida av dansen. Dette språket er det viktig å gi folk tilgang på, vi kan gjøre det lettere for folk å forholde seg til og å få tilgang til det ukjente, det utenfor språket, altså dansen, via å mestre det å kommunisere igjennom det kjente, altså språket. Dette er framtidas publikumsutvikling.

Vi ønsker også å bidra innen diskursutviklinga for norsk dans, det er viktig at diskursen skapes gjennom dialog mellom stemmer fra både innsida og utsida av dansen.
Vi vil egentlig ha noe vi skulle ha sagt når det gjelder det meste, i stedet for å overlate teori til teoretikerne, historiedokumentasjonen til historikerne osv, ønsker vi innflytelse i forhold til alt som påvirker retningen feltet vårt beveger seg i. Fokus på produksjon framfor reproduksjon blir derfor et viktig kriterie for å henge med, og eventuelt ligge foran. I framtidsdansen er trumfen engasjement, gjennom å engasjere seg tar man ansvar og gjennom å ta ansvar blir man hørt og får innflytelse.

Aktiviteten har alltid kommet først, og gjennom erfaringsbasert praksis oppstår teoretisering, ála det jeg prøver meg på her og nå, altså underveis og i etterkant. Teorien eksisterer altså ikke bare på dansernes, men også på dansens egne premisser. Praksis og teori er i kontinuerlig dialog og ikke i konflikt, de drar hverandre framover i stedet for å stikke kjepper i hjula for hverandre.
Vi går grundig til verks gjennom analyse, vi plukker ting fra hverandre for å finne de minste bestanddelene, vi setter ting sammen for å få perspektiv, og vi tenker dessuten på konstruktiv kritikk som den høyeste form for omtanke, og er dermed ikke redde for å stille eller bli stilt kritiske spørsmål.

Vi ser helhetlig på kunstnerskapene våre, det å ta standpunkt i forhold til hva vi ønsker å fremme og ikke, får nødvendigvis konsekvenser for valgene vi tar. Vi er bevisste på og tar ansvar for hva vi bidrar til å produsere og reprodusere. De tingene som er viktige for oss tar vi stilling til i all aktivitet vi bedriver som kunstnere, både kunstnerisk, etisk og politisk. Vi forsøker å praktisere bærekraftig idealisme.

Hvorfor alle disse tingene er så viktige for oss må ses i sammenheng med hvor vi kommer fra, bakgrunnen vår. Vi møttes på Skolen for Samtidsdans, der mange av disse verdiene blir praktisert og oppfordret til, men før dette hadde vi alle i større eller mindre grad vært innom mer tradisjonelle danseutdanninger. Framtidsdansen er på mange måter en motreaksjon på den rådende kulturen innen flere av institusjonene (utdanning og andre) i dansefeltet. Kollektivitet, initiativ, refleksjon, språkliggjøring, analyse og kritisk og helhetlig tenkning er ting vi har savnet og til og med blitt frarådet å praktisere. Vi ønsker å finne fram til en kultur, evt. motkultur, som både tar seg av kunsten, gjennom spesifikke og refleksive praksiser, og kunstnerne, menneskene, gjennom en solidarisk mentalitet.

Når det er sagt så har framtidsdansen mange beslekta sjeler der ute, det er mange gode tiltak og bra ting på gang i dansefeltet akkurat nå, initiativ og engasjement fra alle kanter, så framtida for norsk dans ser jævla bra ut!

Skrevet av Ann-Christin Berg Kongsness, basert på samtaler med Marte Reithaug Sterud, Solveig Styve Holte og Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas.

Under følger noen tanker rundt begrepet «work in progress» som har fulgt meg en stund og som blusset opp igjen etter visninger/samtale m/Marte Reithaug Sterud, Marianne Kjærsund og Bryan Campbell på Dramatikkens hus under festivalen Rethink Dance torsdag 14/2-13.

Jeg har lenge hatt et ambivalent forhold til begrepet «work in progress». Jeg opplever at det ligger mange gode og velmenende intensjoner bak bruken av dette begrepet, men også at denne merkelappen både kan ufarliggjøre arbeidet og ansvarsfraskrive kunstneren som står bak.

Hvorfor ønsker man å vise arbeid som enda ikke har blitt det det skal være, som fremdeles eksisterer mer som potensiale enn som manifestasjon?

Det kan være noe veldig sjenerøst i det å åpne opp prosessen sin og dessuten gi publikum innflytelse over veien videre, gjennom samtale og mulighet for innspill. Det er derfor et paradoks at jeg ofte i møte med arbeid under utvikling kan føle meg avvæpnet fordi arbeidet jeg er vitne til faktisk ikke er ferdig, og alle innspill/spørsmål fra min side derfor kan møtes med «så langt har jeg ikke kommet» eller «dette har jeg ikke tenkt på enda». Hvorfor og hvordan skal man diskutere uferdig arbeid, eller arbeid under utvikling? For meg blir det en forutsetning at kunstnerne faktisk har landet på noen koreografiske valg, om enn kun midlertidig, kanskje kun for denne ene visningen, men dog likevel står hundre prosent inne for det de viser akkurat der og da. Det unnskyldende og ansvarsfraskrivende aspektet av arbeid under utvikling kan ofte stå i veien for en reell diskusjon av arbeidet. Det er vanskelig å diskutere det potensielle uten å ha noen faktiske knagger å henge det på, det er ofte lettere om vi kan forholde oss til det som faktisk fant sted og ikke det som kunne ha funnet sted.

Det som også er problematisk med begrepet «work in progress» er at det indirekte legger føringer for hva vi tenker en forestilling er og skal være. For min del er alt arbeid alltid under utvikling. Den generelle tendensen til å skille skarpt mellom prosess og resultat er for meg i mitt arbeid kunstig og destruktiv. I stedet for å behandle resultat/produkt (ferdig forestilling) som noe som ligger i enden av/utenfor prosessen tenker jeg at resultatene ligger inni prosessen, og det kan være flere av dem, de blir manifestert gjennom møtet med publikum under hver enkelt visning. Målet må være at arbeidet hver enkelt gang manifesteres som akkurat det det skal være i det øyeblikket, det det av nødvendighet må være akkurat da. En konsekvens av dette er at resultatet, forestillinga, må oppdateres kontinuerlig.

Jeg vil utfordre begrepene (og føringene som ligger bak) arbeid under utvikling og forestilling, og oppfordre til en bevissthet rundt forholdet/balansen mellom det potensielle og det faktiske/manifesterte i eget arbeid. Kanskje en mellomting mellom disse to begrepene, det beste fra begge verdener, kan bli et slags kjennetegn på framtidsdansen?

Hvordan kan vi bruke og fylle både etablerte og nye begreper med mening slik at vi kan forbeholde oss retten til å både stå hundre prosent inne for det manifesterte arbeidet vi viser til enhver tid og samtidig være underveis?

Av Ann-Christin Berg Kongsness

Dette er en oppfølging av forrige Spleis (arrangert av Ine Therese Berg, Brynjar Åbel Bandlien og NODAs diskursgruppe, mer info: http://www.facebook.com/groups/499601436736341/) som fant sted 19. desember 2012 på Scenehuset. Under følger mitt forsøk på å samle opp de trådene jeg er i stand til å få fatt i fra sist, dere må gjerne følge opp min trådnøsting i kommentarfeltet, eller også starte deres egen tråd.

I kjølvannet av min presentasjon av framtidsdans.no og framtidsdans-bevegelsen dukket det opp mange fine tilbakemeldinger og synspunkter, jeg er overveldet og takknemlig for alle som bidro og engasjerte seg! Noe som blant annet ble tatt opp var om nettsida skulle ha noen form for kuratering, og på hvilket grunnlag denne kurateringa skulle foregå. Flere reagerte også på min bruk av ordet ekskludering, jeg skjønner at dette ordet har negative fortegn men jeg tenker at det ikke nødvendigvis trenger å være sånn. Ekskludering handler for meg om å tillate seg selv å være spesifikk, å ta for seg noe og dermed nødvendigvis velge bort noe annet, som kunstnere ekskluderer vi absolutt hele tida, det er like viktig som å inkludere. Jeg vil likevel oppdatere begrepene mine, så i stedet for å snakke om ekskludering og inkludering (som naturligvis er i et motsetningsforhold) vil jeg bytte ut det å ekskludere med det å være spesifikk, og det å inkludere med det å være solidarisk. Min visjon for framtidsdans.no er intet mindre enn at vi skal klare å være både spesifikke og solidariske!

Jeg kjenner også sterkt på at jeg er mest interessert i å tilby en plattform til og fasilitere andres tekstlige/koreografiske arbeid, heller enn å (be)dømme andres bidrag, hvilket jeg heller ikke opplever meg selv som kompetent nok til å gjøre, med tanke på at jeg er ganske ny i dette mediet sjæl. Med tanke på at vi er på nett (!) er jo heller ikke en utvelgelsesprosess en nødvendighet slik det kan være i andre sammenhenger. Det har også blitt påpekt at i arbeidet med tekst som utvidet koreografisk praksis vet vi jo ikke enda hvordan dette arbeidet vil manifestere seg, verken i form eller innhold, og disse bidragene som vi enda ikke vet at eksisterer skal selvfølgelig med inn i framtidsdansen. Så framtidsdans.no vil altså framover være åpent for alle som ønsker å bidra.

Videre tenker jeg at det virkelige spørsmålet ikke dreier seg om kuratering eller ikke kuratering, men at man er ærlige om og tydelige utad på hva man praktiserer. Idet man får muligheten til å kuratere, altså velge ut/sette sammen/organisere andres arbeid i en bestemt kontekst, befinner man seg i en maktposisjon som jeg ikke synes man skal ta lett på. Denne posisjonen krever en grundighet der man går flere runder med seg selv for å finne ut hvor man står i forhold til kuratering, slik at man også er i stand til å kommunisere strategien man har valgt til omverdenen. Og hvis kuratering i tillegg til å velge ut også dreier seg om organisering og sammensetning, kreves det en enda større grundighet, man har et ansvar ovenfor dem man har valgt ut, at de har en tydelig kontekst å forholde seg til og inngå i. I den forbindelse vil jeg slå et slag for at organsasjonsarbeid i større grad blir sett på som kompositorisk/koreografisk arbeid. Å arrangere ulike elementer i forhold til hverandre inn i en helhet er et omfattende arbeid. Hva skal vises for hvem? Og hvorfor? Og hvordan? Og hvor? Og når?

I denne anledning vil jeg herved introdusere vår nye spalte Dagen derpå, her åpner vi opp for og oppfordrer til deling av refleksjoner, tanker, spørsmål og tekster som oppstår i kjølvannet av ulike arrangementer i dansefeltet, om det skulle være samtaler, debatter, seminar, festivaler eller timer hos hodekrympern som setter noe i gang i deg, så er dette stedet diskusjonene kan forlenge sin levetid, både dagen derpå og alle dager til ende. Både arrangører, deltakende kunstnere og publikum kan bidra med det de sitter igjen med dagen derpå, enten det er euforisk glede, nostalgi, fylleangst eller store svarte høl, bring it on! Dette kan også fungere som et bidrag til å dokumentere og synliggjøre aktiviteten i dansefeltet, og være kjekt å lese både for de som var til stede og de som skulle ønske de var det.

La oss komme sammen dagen derpå og gi festen evig liv!

Av Ann-Christin Berg Kongsness

Denne siden er koreografert. Den er skapt av dansekunstnere, tekstene er skrevet av dansekunstnere, tekstene inngår i vår praksis. Vi skriver, men ikke som forfattere eller skribenter, vi skriver som dansere og koreografer. Vi følger opp tanken om et skille mellom dans og koreografi, i stedet for at disse er uatskillelige og at definisjonen på koreografi er kunsten å lage dans, tenker vi at koreografi er et sett med verktøy som kan brukes til all slags praksis, ikke bare dansepraksis.

Dette handler ikke om å jobbe tverrfaglig, å virke som skuespiller, musiker eller billedkunstner i stedet. Det handler om å forstå dansens egenart og hva denne egner seg til og hva den absolutt ikke egner seg til. Det har kanskje ingenting for seg å være aktuell eller politisk med dans, dette er det så mange andre medier som gjør bedre, så hvorfor sløse bort dansen på dette? Det handler om å ta koreografi på alvor, du må gjerne skifte ut dansepraksisen din, men uansett hva du gjør så gjør du det som en koreograf.

Og dette er en fantastisk mulighet for oss! Dette betyr at jeg kan skrive uten å ta hensyn til alle reglene som andre skribenter må forholde seg til, for jeg er nemlig en koreograf som skriver og ingen vet helt enda hva dette vil si, det er opp til oss å finne ut av dette.  Akkurat derfor tenker jeg at vi har mye å bidra med i andre fagfelt, fordi vi ser feltet med friske og lite utprøvde øyne, med koreografiske øyne. Og vårt fagfelt er et fagfelt som er underkjent, som de fleste ikke har noe kjennskap til, som de fleste ikke bryr seg om. Folk har hørt om dans, men de har ofte ikke hørt om koreografi, det blir ofte misforstått som pedagogikk, å lære bort dans, med andre ord; vi har ingenting å tape. Vi vet at vi har mye å bidra med, men det er vi nesten alene om å vite, det er derfor vi må kaste oss ut i det, ut i vår utvidede koreografiske praksis! Vi kan ikke skuffe noen fordi det er ingen som forventer noe av oss, og dette er en luksus som er de færreste forunt.

I 2007 så jeg en forestilling/installasjon som viste seg å bli en helt avgjørende opplevelse for meg, både som menneske og dansekunstner. Jeg hadde fram til da vært sterkt eksponert for den underholdningsmessige (og utøvende) delen av dansen, og fått lite innblikk i de kunstneriske og skapende mulighetene som ligger i dansen. Jeg hadde begynt på et utdanningsløp som dansekunstner og sleit en del med å rettferdiggjøre for meg selv at jeg brukte all tida mi på (unnskyld meg) noe så dumt som dans. Så opplevde jeg ”Box with holes” av Heine Avdal/Deepblue, og bestemte meg for at det var dansekunst jeg skulle drive med, tross alt. Der og da ble jeg så utrolig gira av at det var en koreograf som stod bak dette verket, og jeg kjente at den verdenen jeg var på vei inn i, danseverdenen som hittil hadde føltes ganske trang, utvidet seg og at det lå uendelig med muligheter rundt oss. Det er mange ting jeg kunne ha sagt om denne forestillinga, i tillegg til at den var noe av det mest sjenerøse, rørende, originale og intelligente jeg hadde vært borti, gjenkjenner jeg nå opplevelsen som mitt første møte med koreografi som utvidet praksis (presiserer at dette kun er min påstand/tolkning).

Framtidsdans.no er èn måte å angripe koreografi som utvidet praksis på, et av mange mulige forsøk på å utnytte potensialet som ligger i å la koreografi løsrive seg fra dans. Ønsker du å delta i dette forsøket (altså publisere tekst på denne sida), så ikke nøl med å ta kontakt!

framtidsdans@gmail.com

Skrevet av Ann-Christin Berg Kongsness