Koreografikk

Å bruke skriftspråk for å skrive dans er en kroppslig prosess. Når jeg skriver meg fram til tekst, må jeg hele tiden kjenne etter om det skrevne resonnerer i kroppen. Følelsen av om det jeg skriver skurrer eller klinger, kan fortelle meg om det stemmer med min kroppslige erfaring eller ikke.

”Hvis jeg kunne skrive, hvorfor skulle jeg danse!?”, sa min danselærer. For meg var denne påstanden formulert som et spørsmål, helt ‘gresk’. Jeg forsto ikke hvorfor hun satte to så forskjellige uttrykksmåter opp mot hverandre. Senere har jeg skjønt at å skrive og danse ikke er så forskjellige som jeg opprinnelig trodde. Ved å reflektere over min egen erfaring som danser, men også ved å lese litt gresk, har jeg revurdert min oppfatning.

Koreografi, bokstavelig talt
Khoreia er gresk og betyr ‘dans’. Graphe betyr ‘skrift’ eller ‘brev’ og kommer av graphein å ‘skrive’. Direkte oversatt betyr koreografi ‘å skrive dans’. Begrepet inneholder ingen indikatorer for hvor aktiviteten foregår. De fleste som kjenner til koreografi som fag vet at arbeidet som regel foregår i på scener og i dansestudioer. Når jeg vil bruke en videre definisjon av å skrive dans, trenger jeg mer plass, flere og større ‘rom’. Med ‘rom’ mener jeg her uttrykksformer som fotografi, film og video, internet, aviser, bøker og blader etc.

Distanse og dialog
Min danselærer mente kanskje at når hun kunne danse så trengte hun ikke uttrykke seg på andre måter. Kanskje holdt et ‘rom’ for dans for henne, men for meg ble det fort for lite. Jeg forsto ikke hvorfor hun valgte som hun gjorde, eller hvorfor jeg skulle måtte velge. Hvorfor ikke både uttrykke seg i dans og om dans? Jeg valgte begge deler. Jeg skriver dans i flere ‘rom’.

For meg har det å skrive dans på mange måter vært en viktig vei til større innsikt i faget mitt. Jeg hadde god bruk for å lage dans i andre former og legge det fram for meg selv slik at jeg kunne se hva jeg kjente og tenkte om det jeg gjorde og kunne. Ved å skrive ned mine danseerfaringer, skapte jeg en samtalepartner for dansen min og en avstand mellom meg og den. Slik gikk jeg i dialog med min tause kunnskap og fikk kunstnerisk, men også ferdighetsmessig utbytte. Jeg ble bedre til å skrive dans i alle de rommene jeg ville.

Å skrive om dans
Å kjenne etter og tenke over dans, som utøver eller underviser, er noe de fleste gjør. Færre gir form til slike erfaringer. Det er et svært anstrengende arbeid og jeg forstår at min danselærer lot det være. Å omtale eller beskrive dans i skriftspråk for eksempel, er ikke bare å nedtegne sine tanker. Tenkning utfolder seg oftest i raske bilder minst like flyktige som bevegelse. Begge deler må bearbeides grundig før det når skriftlig form.

Å bruke skriftspråk for å skrive dans er en kroppslig prosess. Når jeg skriver meg fram til tekst, må jeg hele tiden kjenne etter om det skrevne resonnerer i kroppen. Følelsen av om det jeg skriver skurrer eller klinger, kan fortelle meg om det stemmer med min kroppslige erfaring eller ikke. Mine fornemmelser blir et barometer. Denne metoden er en form for forskning som føyer seg inn i en fenomenologisk hermeneutisk feltarbeidstradisjon.

Koreografikk
Å skrive dans skjer gjennom intensjonelle og meningsskapende bevegelser av kroppsdeler, også med hender på taster og penner. Uansett er det kroppen med hode på toppen som skriver dans. Det kan arte seg som bevegelser i studio eller tegn på skjerm. Det første kjenner vi bedre som dansemakeri eller koroegrafi, men hva kalles det siste? Når forfattere og lyrikere skriver om det å skrive, heter resultatet ‘poetikk’. Dansere og koreografers tilsvarende refleksjon kaller jeg forslagsvis for ‘koreografikk’.

Dans er et fag i gryende teoriutvikling. Danseteori skapes og dansehistorie skrives i denne stund. Hvordan forskning i faget skal utføres og vurderes og av hvem, er et felt som formes i disse dager. De som har førstehåndserfaringer med dans og kjenner praksisen på kroppen er de beste til å reflektere over fagets egenart. Dessverre er det ikke dem som dominerer diskursutviklingen. Er det fordi ikke bare jeg lærte at jeg skulle velge mellom å skrive og danse? Det er en demokratisk rettighet og heve stemmen å gi uttrykk for sin kunnskap. I vårt samfunn er alternativet å ikke bli hørt.

Skrevet av Sidsel Pape, publisert i På Spissen i november 2007.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *