Samspel

jan 29, 2013 by

Når jeg forteller om mine erfaringer er det noe essensielt dere ikke har direkte tilgang til: all min tidligere erfaring, min oppvekst, mine sorger, min måte å sanse på, og hvordan jeg har prosessert opplevelsene i ettertid.

Ønsket mitt er at dere nå ikke bare prøver å forstå, men også sanse hvordan dere tar i mot informasjonen, hva slags assosiasjoner dere får. Som når små barn tar i mot en kunstopplevelse – man får fornemmelsen av at de sanser med hele kroppen. De kan godt stå med ryggen til, om de foretrekker kun å høre, men de tar i mot med mer enn ”forståelsessansen”.

Sanselige opplevelser er en god måte å kle av seg fordommer på, være åpen og la seg overraske.

Å tilhøre den uavhengige, eller frie arbeidsstyrken innen kunstverdenen, som jeg gjør som fri dansekunstner, betyr ikke at en er fri til å gjøre akkurat som man vil, eller at man faller utenfor samfunnets strukturer.

Å tilhøre denne arbeidsstyrken betyr først og fremst at man er fri til å utarbeide egne ideer, prosjekter og utforskning, uten en ledelse eller arbeidsgiver som gir retning for arbeidet, eller bestemmer for eksempel hvilke dansere, koreografer, eller andre samarbeidspartnere man skal ha.

Flere frie kunstnere arbeider sammen i grupper, noen jobber alene, eller en kombinasjon av disse. Som fri kunstner har man i Bergen egne viktige organisasjoner; som kompetansesenteret ved BDS, Proscen og Visp, egne økonomiske muligheter i form av støtteordninger og forskjellige statlige og kommunale institusjoner og formidlingskanaler man kan benytte seg av. Den kulturelle bæremeisen og Den kulturelle skolesekken, steder som Kunsthallen og Barnas Hus er eksempler på disse i Bergen.

Et verdifullt bidrag fra de frie kunstnerne, er at de gjennom sin praksis utvikler nye strukturer, formidlingsformer og arenaer for sin kunst, i kraft av sin plassering i samfunnet som uavhengig. Noen av disse ideene og prosjektene er små og marginale, mens noen av ideene blir plukket opp og tatt i bruk av institusjonene som gode verktøy for å møte samtiden man lever i. Jeg mener at de små og marginale ideene, og de ideene som blir tatt opp av flere, har like stor verdi, simpelthen fordi alt er med på å utvikle kunsten, og det er vanskelig å vite hvorfor det som ble svært, eller generelt viktig, ble akkurat det, det er ikke sikkert at det hadde blitt viktig uten de mer marginale ideene.

Gjennom sin søken etter nye muligheter for formidling, og det jeg vil kalle direkte, eller nær kommunikasjon, har det frie, eller uavhengige feltet i flere tilfeller god kontakt med undergrunnsmiljøer, populærkultur, begrensede geografiske områder og institusjoner, eller små arenaer og mer spontane bevegelser i samfunnet.

De frie kunstnerne utgjør en så stor del av arbeidsstyrken som formidler kunst til barn og unge, at det er essensielt å ivareta og videreføre erfaringen og kunnskapen som ligger hos disse kunstnerne. Jeg mener at et nært samarbeid og god dialog mellom de makthavende institusjonene og frie kunstnere er helt nødvendig for å oppnå dette, slik kan erfaringen og kunnskapen komme flere til gode. Et av resultatene fra en slik god dialog, er at kunst kan bli en større del av diskursen og hverdagen i vår kultur.

Med god dialog mener jeg lettere tilgang til dialog med institusjonene, mindre tungrodd byråkrati, og fra kunstnernes side, å tørre å dele både sin marginale og mer mainstream erfaring. Kunstnerne får da flere kanaler hvor de kan dele et vidt spekter av sine erfaringer med dem som legger opp samfunnsstrukturer.

Frie kunstnere trenger flere kanaler inn i institusjonene for å dele sin erfaring, fordi den er essensiell for utviklingen av samfunnet og kunsten. Å analysere og tenke seg til hva samfunnet trenger er ikke nok, man trenger også et bredt sett av erfaringer fra gulvplan for å få en troverdig og mangfoldig analyse, der er ingen snarveier for å utvikle en større nærhet mellom folk, samfunn, dets forskjellige kulturer og kunst, dette tar tid og krever nær dialog.

Jeg mener at denne nære dialogen som jeg etterlyser mer av, har bidratt til at tiltak som Den kulturelle bæremeisen og Proscen i Bergen har vært vellykket og utviklet mer spontan interesse, kunnskap og diskurs om selve kunsten, og ikke kun det som ligger rundt.

Nærhet kan defineres på følgende vis:

det å være nær; intimitet
nabolag, omegn; i kort avstand

eller på engelsk, nearness in place, time, order, occurrence, or relation

Hvis målsetningen er at kunst skal ha en større og naturlig plass i hverdagen vår, må den respekteres som en både håndterlig og uhåndterlig del av tilværelsen, som i utgangspunktet ikke skal tilfredsstille noen, men gis en reell sjanse til å utvikle seg som det feltet det er. Dette krever en utvikling i tidsbruk og holdninger som omfatter oppmerksomhet rundt hvordan vi skriver og snakker om selve kunsten.

Slik jeg ser det, bør det ryddes mye mer plass og rom til å reflektere rundt, og snakke om selve kunsten, uten mål og mening, i både kunstutdanning, offentlig, og privat sfære.

Når kunst igjen og igjen omtales som noe eksklusivt og målbart, kan dette kvele kunstnernes selvtillit, egenidentitet og handlingsrom. Ut i fra en slik situasjon blir mye tid brukt på å forsvare kunst, og overbevise samfunnet før øvrig om at kunst er viktig, dette tar fokuset bort fra samtalene om selve kunsten.

Å snakke- og skrive om kunst med negativt fortegn, som noe lite tilgjengelig, som noe som ikke viser resultater, eller som noe vi stadig skal kvalitetssikre, er ikke kompatibelt med kunstens behov for å eksistere og utforskes som en identitet i seg selv. Det blir så og si umulig å snakke om selve kunsten når dens arbeidsstyrke hele tiden er opptatt av å forsvare og legitimere sin eksistens.

Hvis samfunnet ikke viser sin interesse for selve kunsten og kunstnerens kompetanse om kunst, forblir kunsten noe samfunnet kun kjenner som overflate, og man får et feilaktig bilde som ikke blir viktig. Respekt og interesse avler respekt og interesse.

I hver institusjon, kunstner eller formidlers hverdag, finnes en mulighet til å kontinuerlig være oppmerksom på å formidle ens kunnskap og interesse for selve kunsten, ikke kun snakke om rammene rundt, byråkratiet, målsetningene, og nytteverdien.

Siden sønnen min var 2 år, han er nå 15 år, har jeg har formidlet min kunst på forskjellig vis, og gjennom forskjellige arenaer og ordninger, for eksempel gjennom Den kulturelle bæremeisen.

Å formidle kunst til små barn og voksne i forskjellige barnehager, offentlige institusjoner og utradisjonelle arenaer gir interessant kunnskap og kontakt med et bredt spekter av Bergens befolkning.

Jeg vil gjerne fortelle om ett møte mellom min kunst og publikum:

Etter at vi hadde vist den siste av 3 forskjellige forestillinger i samme barnehage, i løpt av en to års periode, kom en av de ansatte i barnehagen bort til meg og sa at hun endelig hadde fått tatt del i den gleden og interessen barna viste når de opplevde kunsten vår. Dette var tydeligvis en glede for denne personen, hun syntes det var kjipt å ikke kunne glede seg over noe andre tydeligvis ”så” eller «kjente». Denne tilbakemeldingen var viktig for meg som kunstner, fordi jeg skjønte at denne personen hadde gjort en jobb for å møte kunsten min.

Opplevelser er også kommunikasjon og arbeid, ikke bare underholdning. Dette arbeidet på begge sider krever åpenhet og nysgjerrighet, ikke kun ønske om bekreftelse på et sannhetsbilde om hva kunst er eller burde være. Om vi slutter å ønske å bli overrasket, er vi ikke lengre mottakelig for den andre, eller kunsten.

Jeg vil gjerne avslutte med et sitat av filosof, poet, lingvist og psykoanalytiker Luce Irigaray:

”…it would be fruitful to teach students the dynamic and beneficial aspects of meeting in difference without ever abandoning our fundamental sharing in humankind as women and men. It is possible to make clear to pupils that to stop at one single mode of … culture is often a result of an inability to go beyond our own habits and customs, an inability which paralyzes both our culture and our own lives and prevents us from taking forward the becoming of humankind, and, especially, our own individual becoming.”

Innlegg, SAMSPEL-konferansen, Bergen 23.11.12

Skrevet av Mai Veronica Lykke Robles Thorseth Alias: thud! moving endangered spaces

Related Posts

Tags

Share This

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *