En danseføljetong om den tenkende dansen

Av Kristine Karåla Øren

#2
20. februar 2013

Jeg vil jeg vil, men nå får jeg det ikke til. Jeg hadde en så klar intensjon og et slikt sterkt tenkt ønske, nå har det hele gått i lås, det er blitt knute på tankene og jeg greier ikke sette tankene fri!

I forrige del av denne danseføljetong hadde jeg ennå ikke debutert fysisk ved «Rethink Dance». Nå mange dager etter min debut tenker jeg forvirrende, repeterende, uforløste, irriterende, bedøvende og ikke minst flaue tanker.
Hva skjedde egentlig i møtet mellom festivalens dansekunstneriske arbeider og mine tanker?
Først vil jeg presisere at dette ikke er intendert som en anmeldelse av festivalens kunstneriske bidrag. Jeg ønsker å utlevere og adressere den tankevirksomhet, de tankerekker og den tankeeffekt kunstnernes arbeid aktiverte i meg. Dette for nettopp å prøve og sette ord på hva en tenkende dans er og kan være. Og evt. hva som kan være det tenkende i og med dans.

Debutkveldens først bidrag kom fra Bryan Campbell og var en syngende versjon av motemagasinet Harper’s Bazaar. Dessverre for meg kom dette bidraget noe uheldig ut. Kvelden før hadde jeg nemlig sett en intens og overraskende god dokumentar om Diana Vreeland, kvinnen som kan sies å være årsaken til at motemagasiner og motereklamer ser ut som de gjør den dag i dag. Hennes revolusjonerende arbeid på motefronten gjennom 50, 60 og 70 tallet, som moteredaktør både ved Harper’s Bazaar og ved Vogue, kan sies å ikke være noe annet enn imponerende, banebrytende og svært fascinerende.
Derfor ble mitt møte med den syngende og bablende Amerikaneren sterkt farget av mitt nyervervede respektfulle syn på en kvinne med sterke kunstneriske visjoner, teft og kløkt. Denne forhandlingen som oppstod i meg, mellom Bryan og Diana, ble for meg grådig irriterende. Jeg ønsket meg en fri og ny tanke! Jeg begynte å opphøye kropp/sinn-dualismen og jeg ønsket meg frigitt kroppen som et psykologisk, kulturelt og historisk fenomen. Jeg ville bare ha en kropp av biologi og materie.
Og når jeg hadde tenkt dette begynte jeg jammen å synge Torbjørn Egners: Jeg er en papegøye fra Amerika, der ble jeg født for veldig lenge siden. Jeg snakket ikke da, men papegøye mamma sa: Han lærer nok å snakke litt med tiden. Og det kan jeg, å falleri, å fallera. Hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra. Jeg svarer falleri å fallera. Jeg er en papegøye fra amerika.
Osv. Osv.

Neste kvinner ut var Marianne Kjærsund og Elisabeth Nesset med deres «Studies on groove #1»
Dette arbeidet kan sies å ha en abstrakt inngangsport men at de går konkret til verks i utøvelsen.
Den avstand eller det rom som kom til syne mellom det abstrakte og det konkrete, mellom det som kan fattes med tanken og det som kan fattes med sansen, dette spennet mellom det uten direkte forbindelse med livet og det håndgripelige og det virkelige, skaper på den ene siden en analytisk og rasjonell tenkning, mens på den andre siden aktiveres en mer spontan, organisk og biologisk tenkning.
Jeg har et svakt hjerte for rasjonell tenkning, den oppleves fristillende på meg, den er i utgangspunktet uten emosjon, den krever noe strømlinjeformet, den er systematisk og oversiktlig. Den opptrer i baner, i linjer, i grafer, i tall, i former, i farger, i rytmer osv. og dette uten at den nødvendigvis kommer til syne som en bane, en linje, en form, et tall eller farge.
Rasjonell tenkning er forlokkende nettopp fordi den i sin natur kan sies og ikke ha en direkte forbindelse med livet, og for å skape denne forbindelsen til livet, denne forbindelsen mellom en mental og en fysisk virkelighet, trengs nettopp jeg og mitt liv!
Min kropp av materie og biologi, og min kropp som et psykologisk, kulturelt og historisk fenomen gir og skaper denne forbindelsen fra abstrakt til konkret. For meg er dette et grenseløst univers.

Kveldens siste bidrag kom fra Marte Reithaug Sterud og med det fløt tankene mine i en jevn transformerende strøm. Jeg ble guidet innom dyreriket, den dansetekniske historie, musikkens univers, barnelek og øyeblikkets til tider magiske og gripende kraft kom til syne. Det hele var poetisk med myke og velmenende utleveringer. Sympati, underfundighet, pek og lek var flettet sammen med en tydelig retning av den svært troverdige Marte. Samtidig opplevdes de bevegende objektene vi fulgte i en bane gjennom rommet som en stadfestelse av tid, dette resulterte i kveldens tydeligste oppfordring til en øyeblikkelig gjentenkning av den dans vi nylig hadde vært vitner til. En svært presis og fiffig oppfordring til forståelse og utvidelse av begrepet å gjentenke dans.

Så hva skjedde mellom festivalens dans og min tanker?
Etter mange dager med grøtete, tåkete og grumsete tenkning er det kanskje det mest banale og selvsagte som stikker seg frem fra mine ettertankers sump. Det å tenke eller gjentenke er ikke for meg avgjørende. Derimot har det som får meg til å tenke avgjørende betydning både for tanken, tenkningen, det tenkte og det gjentenkende. Og nettopp dette, hva som forløser det dansetenkende i meg er det jeg håper å snakke om i neste del av denne danseføljetongen. Og med det beveger jeg meg kanskje bort fra den tenkende dansen og inn i den fornemmende dansen.

__________________________________________________________________________________________________________________________________

#1
14. februar 2013

For min del har festivalen «Rethink Dance» nå pågått i en ukes tid allerede. Kanskje en noe merkelig påstand siden årets festival hadde sitt første arrangement i går.

Men siden Brynjar Bandlien, på scenekunst.no, snakket om festivalen og den tenkende dansen, har jeg nok en gang ikke gjort annet enn å tenke dans. Jeg tenker om dans, jeg tenker på dans, jeg tenker i dans, dans får meg til å tenke, jeg bedriver danseomtanke og jeg gjentenker dans og danset dans. Allerede tenkte dansetanker får seg en ny runddans i hjernen og det pågår en kontinuerlig strøm og flod av tanker. Det er hoppende tanker, glidende tanker, stoppende tanker, forbudte tanker, gledelige tanker, triste tanker, kjedelige tanker, sinte tanker, sure tanker, kloke tanker, dumme tanker, nye tanker, gamle tanker, fortapte tanker, glemte tanker og ikke minst latterlige og flaue tanker. For meg er festivalen på sett og vis allerede fullkommen. Dette til tross for at festivalen nettopp har begynt og jeg ennå ikke har deltatt på et eneste av festivalens arrangement. Dette er tankevekkende!

Så hva vekkes?

Å tenke er noe jeg svært sjeldent, om ikke aldri, kommer unna. Og om dansekunsten av i dag kan det hevdes at tankens kraft har fått en sentral rolle i tilblivelsen av dans. Fornemmelse, tanke og handling/bevegelse kan sies å være en naturlig prosess og et hendelsesforløp som kan avgjøre dansens gjørende.

Er tankedelen av denne prosessen underutviklet, understimulert og lite omtalt? Er det å tenke ok? Mens hvordan og hva jeg tenker virker utfordrende, problematisk og risikabelt?

Altså er det greit å tenke, men ikke hvordan og hva jeg tenker?

Meningen og ytringens kraft kan som kjent by på problemer, konfrontasjoner og utfordringer, samtidig kan denne kraften skape nye mulighter og uventede utviklinger.

Hvis tatt på alvor i hver og en av oss gir tanken, meningen og ytringens kraft mangfoldet en reell sjans. Er dette også for risikabelt?

Opplever jeg en bevisstløshet og en redsel for denne kraften i norsk dansekunst?

Og hva er det med denne Rethink Dance festivalen som før sin start utløste denne strømmen av dansetanker i meg?

Dette er noe av det jeg ønsker, håper og tenker at både «Rethink Dance» og denne dansefølgjetongen bla. skal finne ut av.

Så la festivalen begynne, la forumet ta form og la forsamlingen møtes til en festlig formering av tanker om og av dans!

Jeg gleder meg.

7 kommentarer til «En danseføljetong om den tenkende dansen»

  1. Rikt Kristine!
    Det var et spørsmål som kom opp på Rethink etter visningen av Brian, Marianne og Martes arbeider om work-in-progress. Jeg tenker at det er greit å ha ulike tanker om hva work in progress er, hva det gjør, hva det er godt for, og også om det finnes andre rammer for visning av arbeider enn de vi har fått fra tidligere generasjoner eller tenkt ut selv til nå?! og jeg tenker at hvis vi tar i mot denne utfordringen og gir oss selv tid til å tenke på det, og prøve det ut, så kanskje vi er i stand til å dytte veggene i teateret 2 cm lengre ut.
    Båb

  2. Takk Kristine!
    Jeg tror det er viktig at det å praktisere grundighet innenfor tanke, språk og analyse ikke blir møtt med mistenksomhet, at man blir avfeid som vanskelig. Feltet vårt har godt av å venne seg til at dypgående konstruktiv kritikk ikke handler om at man er ute etter å ta noen, men heller er en form for omtanke: for å gidde å gå så grundig til verks at man faktisk klarer å utfordre tingenes tilstand skal man faen meg bry seg tenker nå jeg:)

    Brynjar:
    Jeg kicka også på retenkning rundt work in progress-begrepet og starta en egen tråd her på sida for akkurat dette!

  3. For en deilig generøs danseføljetong, Kristine! Spennende retenkning rundt begrepet Rethink Dance; for hvordan retenke dans? For meg handler retenkninga rundt dans om å retenke måten jeg jobber med dans på, selve organiseringen av arbeidet mitt. Hvor jobber jeg? Hvem jobber jeg med? Når jobber jeg? Hvorfor jobber jeg? Hvordan jobber jeg? Hvor viser jeg arbeidet mitt? For meg utgjør disse spørsmålene en komposisjon i seg selv, som naturlig blir en del av den skapende prosessen og en del av de koreografiske valgene jeg tar, fordi de legger selve premissene for arbeidet. En dans laget i et mørkt kott vil se annerledes ut enn en dans laget i et lyst ballettstudio. En dans laget av ikke-dansere vil se annerledes ut enn en dans laget av dansere. En dans med prøvetid fra kl 22:00 til kl 04:00 vil se annerledes ut enn en dans med prøvetid fra 10:00-16:00. En dans laget ut i fra et ønske om å hedre sin mormor vil se annerledes ut enn en dans laget ut i fra et ønske om å hedre Kulturrådet. En dans med prøvetid der man danser først og snakker etterpå vil se annerledes ut enn en prøvetid der man snakker først og ikke danser i det hele tatt. En dans vist på hjemmekontoret ditt vil se annerledes ut enn en dans vist på Dramatikkens Hus.
    For meg kan derfor begrepet Rethink Dance likesågodt være en arbeidstittel for dansekunstnere som å være en tittel på en dansefestival. For hvilke signaler sender vi til et publikum ved å kalle en dansefestival retenkende, og hva sier dette om andre dansefestivaler der ute? Får vi en tradisjon-versus-nyskapende polarisering?

  4. Gjentenkende, retenkende, omtenkende osv. osv. er noe som helt klart er et konstant gjørende også i min kunstneriske dansepraksis. Det fungerer som min egen indre dialogiske dansepartner og det er ikke enkelt å skille tanken fra gjentanken, retanken ei heller omtanken. Derfor er jeg svært enig med deg både, når det gjelder effekten organiseringen av ens arbeidet har på resultatene, og at retenkende kan fungere som en evig arbeidstittel. Dette nettopp kanskje for å holde oss oppdatert og tilgjeneglig i våre gjerningsøyeblikk.
    Er eller bør ikke dette begrepet gjentenkende/retenkende være et grunnlegge arbeidsverktøy eller en slags arbeidsmekanisme i tilblivelsen av all dans?
    For meg er dette tenkende alltid tilstedet i større eller mindre grad.
    Og kanskje virker derfor festivalens tittel noe uheldig på meg, nettopp fordi dens tittel «Rethink Dance» kan sies å hevde at dette tenkende er en mangelvare i dansekunsten og således legitimeres denne festivalens nødvendighet.
    En slik begrunnelse stiller jeg meg selvsagt uforstående til.
    For hva er ikke gjentenkende i dans? Eller hva er dans uten tanke? Finnes det?

  5. Kommentar til Kristines dansefølgetong #2

    Jeg er enig i dine tanker rundt arbeidene til Marte og Marianne, men dine tanker rundt arbeidet til Bryan er for meg litt forenklende.
    Jeg satt under hele forestillingen og ventet på at alt pratet om Harpers Bazar skulle tippe over i en ironisering over bladet og hele motekulturen, slik det høres ut for meg at Kristine oppfattet det. Det ville i og for seg vært politisk korrekt sett fra et ikkematerialitstisk ståsted, men en forenklende undergraving av de mest synlige uttrykksformene i vårt samfunn; mote og reklame.
    Men jeg ventet og ventet på den ironiske kommentaren som skulle få balansen til å velte over i en ironisk lesning av stykket, men den kom aldri. Jeg gjentar, den kom aldri!
    Det kan godt være at det ligger en skarp og muligens sarkastisk kritikk av den kreative moteverdens tunge flørt med markedskreftene i selve forestillingens proposisjon, men den kom aldri direkte til uttrykk i stykket. For meg gjør nettopp dette Bryan mindre til en pappegøye fra Amerika, og mer til en dobbelt agent i den kalde krigen mellom kunstneriske verdier på den ene siden og markedskreftenes utspekulerte strategier på den andre.

    Dette er en interessant debatt jeg gjerne skulle ha tatt etter forestillingene, men der dukket det opp andre relevante temaer, så jeg oppfordrer uenige utfordrere til å ta den HER!

    Brynjar

  6. ..og JA! det har funnets, det finnes og vil alltid finnes en ikke-tenkende dans som klarer seg godt med nedarvede tanker og tradisjoner. Jeg tror Rethink Dance må sees utifra hvilken kontekst den har dukket opp i.. oj, det er visst en norsk kontekst!
    ;P

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *