Rethink: Work in progress

feb 20, 2013 by

Under følger noen tanker rundt begrepet «work in progress» som har fulgt meg en stund og som blusset opp igjen etter visninger/samtale m/Marte Reithaug Sterud, Marianne Kjærsund og Bryan Campbell på Dramatikkens hus under festivalen Rethink Dance torsdag 14/2-13.

Jeg har lenge hatt et ambivalent forhold til begrepet «work in progress». Jeg opplever at det ligger mange gode og velmenende intensjoner bak bruken av dette begrepet, men også at denne merkelappen både kan ufarliggjøre arbeidet og ansvarsfraskrive kunstneren som står bak.

Hvorfor ønsker man å vise arbeid som enda ikke har blitt det det skal være, som fremdeles eksisterer mer som potensiale enn som manifestasjon?

Det kan være noe veldig sjenerøst i det å åpne opp prosessen sin og dessuten gi publikum innflytelse over veien videre, gjennom samtale og mulighet for innspill. Det er derfor et paradoks at jeg ofte i møte med arbeid under utvikling kan føle meg avvæpnet fordi arbeidet jeg er vitne til faktisk ikke er ferdig, og alle innspill/spørsmål fra min side derfor kan møtes med «så langt har jeg ikke kommet» eller «dette har jeg ikke tenkt på enda». Hvorfor og hvordan skal man diskutere uferdig arbeid, eller arbeid under utvikling? For meg blir det en forutsetning at kunstnerne faktisk har landet på noen koreografiske valg, om enn kun midlertidig, kanskje kun for denne ene visningen, men dog likevel står hundre prosent inne for det de viser akkurat der og da. Det unnskyldende og ansvarsfraskrivende aspektet av arbeid under utvikling kan ofte stå i veien for en reell diskusjon av arbeidet. Det er vanskelig å diskutere det potensielle uten å ha noen faktiske knagger å henge det på, det er ofte lettere om vi kan forholde oss til det som faktisk fant sted og ikke det som kunne ha funnet sted.

Det som også er problematisk med begrepet «work in progress» er at det indirekte legger føringer for hva vi tenker en forestilling er og skal være. For min del er alt arbeid alltid under utvikling. Den generelle tendensen til å skille skarpt mellom prosess og resultat er for meg i mitt arbeid kunstig og destruktiv. I stedet for å behandle resultat/produkt (ferdig forestilling) som noe som ligger i enden av/utenfor prosessen tenker jeg at resultatene ligger inni prosessen, og det kan være flere av dem, de blir manifestert gjennom møtet med publikum under hver enkelt visning. Målet må være at arbeidet hver enkelt gang manifesteres som akkurat det det skal være i det øyeblikket, det det av nødvendighet må være akkurat da. En konsekvens av dette er at resultatet, forestillinga, må oppdateres kontinuerlig.

Jeg vil utfordre begrepene (og føringene som ligger bak) arbeid under utvikling og forestilling, og oppfordre til en bevissthet rundt forholdet/balansen mellom det potensielle og det faktiske/manifesterte i eget arbeid. Kanskje en mellomting mellom disse to begrepene, det beste fra begge verdener, kan bli et slags kjennetegn på framtidsdansen?

Hvordan kan vi bruke og fylle både etablerte og nye begreper med mening slik at vi kan forbeholde oss retten til å både stå hundre prosent inne for det manifesterte arbeidet vi viser til enhver tid og samtidig være underveis?

Av Ann-Christin Berg Kongsness

Related Posts

Tags

Share This

1 Comment

  1. Brynjar Åbel Bandlien

    Takk for tydelig forklaring og oppdatering på hvor work-in-progress står innen Framtidsdansen. Jeg er for en klargjøring på hvordan begrepet brukes også i forhold til spleis som nå endrer form (følg med på DI’s nyhetsbrev!). Inntil nå var spleis et sted for deling av uferdige arbeid og tanker bak, om og rundt dem. I denne typen visningsform virket work-in-progress som en åpning i en nokså lukka dansekunstscene hvor det ikke fantes noe mellom det å sitte på kafe og snakke om en ide, til en står premiæreklar på Black Box eller Dansens hus. Men nå som en kritisk diskusjon om bruken av dette begrepet har kommet opp, og spleis også har endret form(!) håper jeg at diskusjonen rundt dette kan fortsette på spleis og videre her på Framtidsdans. For å være ærlig har jeg ikke gjort meg opp en mening enda. Jeg er nok en som foretrekker å holde potensialet åpent så lenge som mulig, men det forhindrer jo ikke at jeg kan si hva jeg mener akkurat nå: work-in-progress er blitt utvannet når selv kulturdepartementet i sin strategi kan bruke liknende former i sine begrunnelser for at dansen er uklar! Det er på høy tid vi tar grep og rydder opp i egen forståelse og bruk av begreper. Vi bare gjør det!

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *