Språk i og om dans

apr 21, 2013 by

Av Astrid Groseth

Jeg har alltid vært opptatt av kommunikasjon. Hvordan den som sender gir en beskjed til mottaker. Det som skjer i mellom de to. Alt det innebærer. Hvordan det mottas. Naturlig nok er det også en interesse i arbeidet mitt som danser, koreograf og rådgiver. Gradvis har jeg blitt mer og mer opptatt av det verbale språket i og rundt dansen. Å kunne snakke om dans. Beskrive det som er vanskelig å få tak på. Å strekke, utvikle mitt eget språk om kroppen i bevegelse. Å kunne skildre dans som meningsuttrykk. Språk som kunstnerisk praksis.

Den siste måneden har jeg sett flere danseforestillinger, i denne sammenheng vil jeg nevne to. Begge har fått meg til å tenke på hvordan utøvere uttrykker seg med sin kroppslighet. Og hvordan jeg etter en forestilling kan, eller ikke kan, beskrive det jeg har sett. Ja, hvordan det kroppslige språket gir resonans i kroppene hos publikum. Jeg tenker på «Caribou Quartet» som ble vist på Scenehuset for en måneds tid siden. Friskt i minnet har jeg også «Band» på Black Box denne helga. Felles for begge forestillingene er at de begge, i mine øyne, forholder seg til et strikt konsept. Spesifikke og tydelige valg. Som igjen gir en frihet til hvordan jeg som publikummer kan oppleve det kroppslige språket. Det fine i disse to er at kroppene til utøverne blir mer enn personene som beveger seg. Mer enn. Bevegelsesmaterialet og uttrykket i forestillingene er ulikt. I Caribou er det stadige endringer, det er massevis å glede seg over -det skjer mer. I Band får de ulike bolkene utvikle seg sakte men sikkert, og jeg kan senke skuldrene i takt med det forutsigbare -det skjer mindre. Når jeg nå beskriver noe som mer eller mindre så handler dette om koreografiske valg av bevegelser og uttrykk, og ikke noe annet. Begge deler kan være like bra, og det kommer an på øyet som ser og kroppen som opplever hva som fenger mest og minst.

Opplevelse er en subjektiv meningsdanning, det jeg skisserer her kommer fra mitt blikk – og det er det. Det er med ydmykhet og respekt jeg skriver om forestillingene. I begge to har jeg som publikummer kunnet hvile i å bare være tilstede og erfare. Kjenne på hva dansen der og da gjør med kroppen min, tankene, følelsene. Uttrykket kommuniserer delvis til det kognitive og fortolkende i meg, men det er mest pittelittegrann. Fremfor alt påvirker det til å være tilstede i øyeblikket. Med alt sansene mine greier å ta inn. Det uttrykkes noe til hele meg. Hvis jeg skal se på det som skjer i et metaperspektiv vil jeg si at dansen handler om mer enn det som vises der og da. Det handler om noe eksistensielt og universelt. Noe det er vanskelig å sette et verbalt språk på. Det rommer mange nyanser som det verbale språket ikke kan uttrykke på samme måte som kroppen. Jeg må bruke store ord for å beskrive. Dansen blir meditativ. Tanker som flyr, kommer, går. Stillhet. En tilstand som beveger seg. Noen vil kanskje si kjedelig. Men her kan publikum få tid til å hvile i den eventuelle kjedsomheten. Og kanskje det da blir til noe annet. Langt fra kjedsomhet for min del.

Friskt i kroppen min er også synstolkningen jeg gjorde tidligere denne uka i forestillingen «Fragile» på Bærum kulturhus. Her beskrev jeg hva som skjedde ved å bruke det verbale språket. Å skildre en hel forestilling bare med ord. Det måtte bli et sammendrag. Ikke som et resyme, men å velge ut deler fra helheten. Jeg valgte å gjøre oppgaven improvisert fremfor å fremføre et ferdigskrevet manus. Jeg blandet egne subjektive fortolkninger med mer objektive, tørre beskrivelser av hva som skjedde av bevegelser, forflytninger og lyseffekter. Det som står klart for meg er at jeg gjennom verbalt språk ikke har nubbesjangs til å beskrive alt jeg opplever i øyeblikket. Ikke like raskt. Kroppen prosesserer kjappere enn språket kommer ut. De kognitive prosessene med fortolkning for deretter å forme et verbalt språk går rett og slett for treigt. Det umiddelbare i kroppen er instinktivt og også tillært via automatikk. Nerveceller, affektive reaksjoner, kinestetiske sensasjoner, nervesignaler, priprioseptive fornemmelser, kinestetiske anelser. Og alt dette både bevisst, men helt sikkert også ubevisst. Jeg oppfatter mer enn jeg forstår. Plutselig hadde det verbale språket en god del begrensninger. Det er en utfordring å bruke det verbale språket til å forklare en bevegelig kropps mange fasetter. Både fordi kroppen er mer umiddelbar og fordi kroppen min fornemmer og også uttrykker kjappere enn det det verbale språket gjør.

Nå om dagen er det «Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags» på Riksscenen jeg jobber med. En scenekunstforestilling i feiringens ånd i anledning kvinners stemmeretts 100-årsjubileum. En sceneforestilling med dans og musikk som en hyllest til det å bruke stemmen for å stå opp for seg selv. Her beveger vi oss med kropper.Vi feirer ved å uttrykke oss kroppslig. I produksjonstida har den verbale praksisen vært vel så viktig som den kroppslige materialbyggingen. Det verbale språket har vært en nødvendighet for å kunne komme frem til bevegelsesuttrykket. Å snakke for å kunne danse. På forestillingen vil kroppene være det som forteller. Til kropper. Det er tydelig for meg at det er en gjensidig avhengighet mellom det verbale og det kroppslige språket.

Det er et mål å strekke kommunikasjonsferdighetene i og rundt dans. Det er flere av oss som er opptatte av det nå. Å jobbe mot å være så presis som mulig i stemmen, da både i kroppen og i ordet. Jeg støtter Ann-Christin Berg Kongsness i teksten «Framtidsdans 2.0»; det er mye spennende som skjer på norsk dansearena om dagen. OG det lover godt for veien videre også. Jeg heier oss videre ved å ytre meg med det verbale språket.

Related Posts

Tags

Share This

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *