Splint

mai 6, 2013 by

Dans. Et sted
– mønstring av stedsspesifikk dansekunst 29. april 2013/Bergen,
arrangert av Bergen Dansesenter og Wrap.
I forbindelse med den faglige diskusjonen har flere av de involverte bidratt med tekster om stedsspesifikt arbeid. Dette er en av dem.

___________________________________________________________________________________________________________________________________

Å være stedsspesifikk innebærer for meg også å være spesifikk på tid, situasjon, kontekst, historie/tradisjon, kultur, og egne forutsetninger. Å være (steds)spesifikk handler ikke om å skape noe, men å lytte til, ta på alvor og ta for seg av det som allerede er der, det som alltid allerede eksisterer. Det å skape, knytter jeg til scenerommet, konteksten som er formelig, som kan skapes fra bunnen av deg, det såkalt ¨nøytrale¨ rommet som du kan innrede som du vil. Blackboxen. Det svarte der farger ikke kan oppstå av seg selv, men må tilføyes av deg. Tanken om at ingenting eksisterer der alltid allerede, en umulighet, men likevel er kanskje blackboxen det nærmeste vi kommer det å skape vårt eget univers fra bunnen av.

Vi er alltid allerede situert i verden. Vi er i en tid, på et sted, i en tradisjon. Det spesifikke arbeidet lener seg tilbake og tar det som alltid allerede er inn over seg. Vi lytter til det og kjenner på hvilke konsekvenser alt dette får for vårt neste initiativ, vårt neste trekk. Alt får ikke konsekvenser (eller like store konsekvenser) hver gang, men vi begynner alltid med å anerkjenne det. Denne anerkjennelsen av det som allerede er, det som ligger mer eller mindre latent, i rommet, i tiden, i kroppene våre, må stadig vekk oppdateres. Jobben vår er å oppdatere denne anerkjennelsen, og oppdatere hvilke konsekvenser dette gir til arbeidet vårt. Dette er arbeidet. Her oppstår kunsten.

Denne gangen er det stedet. Bergen by. Tar jeg mine forutsetninger på alvor, blir det så innmari tydelig at jeg er en østlending. En østlending som fremdeles praktiserer min østlendinghet, det vil si er bosatt i Oslo. Og jeg skal være stedsspesifikk i Bergen. Jeg har dårlig tilgang og kjennskap til krikene og krokene i byen. Men Bergen sentrum som helhet har jeg et forhold til. Jeg kjenner hvordan Bergen sentrum kjennes i kroppen min, i tankene mine. Jeg har en idè om Bergen sentrum, jeg forstår Bergen sentrum som konsept. Det er slik jeg begynner å tenke på det, Bergen sentrum som konsept, hva innebærer dette? Og hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg spre meg over hele sentrum?

Jeg leter meg fram til en utvidet forståelse av det stedsspesifikke. Jeg blir nødt til det, med denne avstanden, her fra øst er jeg ikke i stand til å plukke stedet, byen, fra hverandre. Bergen eksisterer mer som et konsept enn et fysisk sted for meg, dette opplever jeg først som problematisk, men så innser jeg selvfølgeligheten i det. Selvfølgelig. Hvordan kunne det være annerledes? Da måtte jeg være en annen, et annet sted, i en annen tid. Denne utvidede forståelsen oppstår av nødvendighet for å gi meg tilgang. Sted er ikke bare fysisk sted, det er ikke bare masse, materie. Det er også idè, konsept, arena. Drøm. Utvidet forståelse i forhold til sted, og utvidet forståelse i forhold til koreografi. Jeg utvider forståelsen min for å tilnærme meg mange som ett. Jeg zoomer ut. Så må jeg oppdatere meg, anerkjenne det som allerede er, akkurat nå, gå inn og plukke det hele fra hverandre, ta for meg de minste bestanddelene. Dette er jobben min, oppdateringen, sette sammen mange til ett, og plukke ett fra hverandre slik at det blir mange. Komme til en midlertidig konklusjon, som for å lande, før jeg igjen tar sats, åpner opp og revurderer sannhetene mine, plukker dem fra hverandre, plasserer dem under lupen. Som med Bergen. Jeg samler alle stedene jeg vet om, har besøkt, i våken tilstand og i drømmer, til et konsept, en helhet. Kan dette igjen hjelpe meg til å se hver enkelt bestanddel tydeligere? Man må være lokal for å være internasjonal. Man må være internasjonal for å være lokal. Man må ta seg av hvert øyeblikk for å kunne ta seg av en hel time. En hel dag. Jeg har en dag på meg. Til å ta for meg Bergen, representert denne gangen av Bergen sentrum.

En dag. En by. En østlending. Man må nok ha en utvidet forståelse av det meste for å håndtere såpass.

Av Ann-Christin Berg Kongsness

Related Posts

Tags

Share This

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *