Mitt forhold til det stedsspesifikke som dansekunstner

Dans. Et sted
– mønstring av stedsspesifikk dansekunst 29. april 2013/Bergen,
arrangert av Bergen Dansesenter og Wrap.
I forbindelse med den faglige diskusjonen har flere av de involverte bidratt med tekster om stedsspesifikt arbeid. Dette er en av dem.

_____________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg møter et hvert rom med en åpenhet og kjenner på hva dette rommet gir av impulser, som følelser, handlinger, tanker og abstrakt bevegelse. Det sier seg selv at et hvert rom har en ulik måte å bevege meg på som dansekunstner, koreograf og «tegner» i et landskap. 
Jeg tror aldri jeg har vært i et rom eller på et sted som ikke ga meg «noe» å jobbe med. Men noen steder inspirerer ekstra. I tidlige år som dansekunstner var det scenerommet som fascinerte meg. Det å stå foran et publikum og vise frem dansen sitt uttrykk, fint gulv og rammer der man «skaper» rommet slik en ønsker det. Når jeg går og finner et annet rom for et verk, så er det ofte annet enn dette som «beveger» meg. Det handler gjerne om å bli i ett med ens omgivelser. Det kan handle om å vise frem et sted på en ny måte, men innenfor stedets egen natur/slik det fremstår i seg selv. Når jeg arbeidet i kirkerommet var det for meg som praktiserende buddhist, veldig sterkt å forene min tro med et rom hvor religiøs praksis er forbeholdt kun denne ene trosretning. Dette i seg selv ga meg sterke kreative impulser, foruten om at rommet i seg selv var overdådig, historisk, middelaldersk (Mariakirken) og vakkert, var det også hvordan rommet nå blir brukt som ga impulser. Når jeg jobbet med et prosjekt på musikkpaviljongen i Bergen, bygget vi en scene inne i paviljongen, altså justerte noe på «rommet» for å tilrettelegge rommet for å vie både dansekunsten og samtidig «rommet» aka musikkpaviljongen som ramme for dansekunsten. I dette prosjektet på festplassen som scenerom, er det det åpne, frie landskapet og hvordan det inspirerer og gir impulser til bevegelse, glede, frihet som inspirerer valget av sted. Kontrasten mellom det som legger grunnlaget for arbeidet, min indre kamp, med det åpne landskapet skaper et møte mellom det indre og ytre som jeg håper og tror skaper kontraster i uttrykk og visuell opplevelse for tilskueren.

Av Kristine Nilsen Oma

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *