Kjønnsuttrykk i det norske dansefeltet

Hvorfor er kjønnsuttrykkene på norske scener så tradisjonelle, og hvilken rolle spiller utdanningsinstitusjonene i å utfordre og forandre dette?

Jeg har i de siste årene tenkt mye over hvilke kjønnsuttrykk jeg ser på de norske scenene, og jeg blir til stadighet overrasket over hvor lite kjønnsrollebrytende de fleste danseforestillingene jeg har sett er. Det får meg til å stille spørsmålstegn ved hva slags forhold dansekunstnere i Norge har til kjønnsuttrykk på scenen. Hvor bevisste er valgene om de kjønnsuttrykkene og kjønnsforskjellene i koreografiene og i kostymene som kommer til utrykk på scenen?

Hvordan forholder norske dansekunstnere seg til kjønnsroller og kjønnsuttrykk innenfor moderne dans i dag? Er dette noe som opptar dere? Noe dere er bevisst på, og bruker tid på å diskutere eller velge de forskjellige kjønnslige utrykkene mens forestillingene er under utvikling?

Jeg prøver å se så mye dans som mulig, fordi jeg liker denne formen for scenekunst best. Men jeg ser også mye teater. Og som oftest synes jeg at kjønnsuttrykkene som blir gjenspeilet på scenerommet bare er en speiling og forlengelse av det vi møter i verden «til vanlig». På teateret gjemmer regissørene seg bak manus som er skrevet av menn for menn, med få store kvinnelige roller, men hvis de mangler mannlige skuespillere, så hender det at kvinnene blir gitt en mannlig rolle. Som publikum godtar vi raskt kvinnen som mannlig karakter, fordi hun blir kledd opp som mann, henvises til som mann og ter seg som en, og vi vet at det er teater. Men når det gjelder dans, har jeg alltid tenkt at dere er friere til å velge karakterer selv, så hvorfor er det da nesten alltid tradisjonelle kjønnsmønstre som blir uttrykt i dansen?

Jeg har tilslutt blitt vandt til at det nesten alltid blir gjort stor forskjell mellom mannlige og kvinnelige dansere, i koreografier så vel som i kostymene. Hvis danserne har like kostymer, vil som oftest koreografien framheve forskjellen, ved at de kvinnelige og mannlige danserne får ulike roller. Jeg har spurt flere koreografer om hvorfor det er sånn, og svaret er alltid det samme: Det er en fysisk forskjell mellom kjønnene som gjør at det er lettere for menn å gjøre løft med kvinner enn motsatt. Men trenger det å være så avgjørende? I danseforestillinger hvor ensemblet bare består av kvinner, der løfter de hverandre også?

Fredag 12 April ble jeg positivt overasket da jeg var i operaen og så forestillingen ”Different Shores” med Kylián.
Den tredje koreografien den kvelden, var en ca.20min lang koreografi med en kvinnelig danser og mens resten var mannlige dansere. Hele forestillingen satt jeg og ventet på når soloen hennes skulle komme, eller når det punktet skulle komme når hun skulle bli løftet høyt i senter av de mannlige danserene. Det skjedde ikke.
Alle danserne, og de var mange, danset alle helt likt. Det ble aldri utøvd noen forskjell.
Så da tenkte jeg tilslutt det manglet en mannlig danser som hun måtte ta rollen til og danse istedenfor den dagen. Det trodde også hun jeg så forestillinga sammen med, som på lik måte som meg, har mye erfaring med å jobbe med dans, da jeg spurte henne etterpå. Det viste seg at det ikke var tilfelle, at alt var nøye planlagt, og dermed en koreografi som var langt fra det jeg har blitt vant til å se.

Som lysmester på KHIO ser jeg mange forestillinger med de nye ballettstudentene. Og i mine øyne burde vel kunsthøyskolen nettopp være det stedet hvor nyskapende koreografier og dansemetoder klekkes ut? Likevel opplever jeg til stadighet at de fleste duoer eller historier om 2-4 mennesker blir spilt ut i de klassiske mann-kvinne rollene. Og maktkampene som blir utspilt på dansemattene, er ekstremt tradisjonelle.
Svaret jeg har fått på hvorfor det er sånn på Khio, er «fordi studentene må lære hvordan det vil bli når de kommer ut i den virkelige verden, og skal danse for andre store koreografer».
Skal ikke Statens balletthøyskole og andre utdanningsinstitusjoner være de fremtredende og nyskapende stedene, et senter for utvikling og utforskning, og som utdanner nye dansekunstnere med nye ideer? Skal ikke institusjonene være med på å skape forandringer også innenfor hvordan vi tradisjonelt ser på kjønnsuttrykk på scenen?

Kjønnsroller og kjønnsuttrykk blir i økende grad diskutert i forhold til teater. Det begynner sakte så sakte å bli en større bevissthet rundt dette spørsmålet.
Hvor er denne diskusjonen i dansemiljøet? Påvirkningskraften til kunst er enorm, og jeg lurer på hvor bevisste det norske dansemiljøet er om hva slags kjønnsnormer som blir uttrykt, gjenspeilet eller utforsket på norske scener? Bare se på vårt naboland Sverige, hvor genus* er noe som blir problematisert og diskutert innenfor de fleste områder, og spesielt i det utøvende scenekunstneriske miljøet, så hvorfor er det så annerledes i Norge?
Jeg mener det er på tide å skape en debatt i dansemiljøet så vel som på institusjonene om hvordan vi forholder oss til de tradisjonelle kjønnsuttrykkene vi gjenskaper på de norske scenene.

*Genus = sosialt kjønn, på engelsk; gender, på norsk mest referert til som ”kjønnsroller”

Lysdesigner og lysmester på KhiO, Kaja Glenne Lund

5 kommentarer til «Kjønnsuttrykk i det norske dansefeltet»

  1. Takk for viktige observasjoner, Kaja! Jeg deler din bekymring og forundring over at kjønnsroller/uttrykk ofte ikke blir tatt stilling til i det hele tatt i deler av det norske dansefeltet, men opplever også at det er enkelte som gjør det. Noe jeg er spesielt opptatt av er hvordan man velger å forholde seg til dette, jeg tenker på det å mangfoldiggjøre kjønnsuttrykk og problematisere kjønnsroller som en verdi som nødvendigvis må ligge til grunn for et helt kunstnerskap. Altså et aspekt du alltid tar stilling til, som gjennomsyrer alt ditt virke. Hvilke verdier du har må få konsekvenser for kunsten din, og jeg blir ganske fortvila de gangene jeg er vitne til noen som bare har «shoppa» en tematikk for akkurat den ene forestillinga, også går de videre til å bry seg om noe helt annet neste gang. Det betyr ikke at kjønnsroller må være en uttalt tematikk i alt man foretar seg, men at det alltid blir tatt stilling til på et eller annet vis, at ikke tradisjonelle roller/uttrykk blir tatt som en selvfølge.

  2. Takk for veldig fin artikkel!

    Jeg har skrevet en masteroppgave om dette temaet, «Gestalting av kjønn i norske skuespillerutdanninger». Målet med oppgaven var å undersøke hva vår kjønnsforatåelse betyr for arbeidet med en rolle, og hvordan skuespillerutdanningene i Norge forholder seg til dette.

    I løpet av forskningsperioden gjennomførte jeg både observasjoner og intervju med studenter og lærere på KHiO, HiNT og Akademi for scenekunst. Legger ved en link til oppgaven for dere som måtte være interessert i å lese.

    https://www.duo.uio.no/handle/10852/24152

  3. «Og gutane dansa og jentene gret». Eit flåsete sitat frå songen om Per Spellemann. Takk for eit godt innspel, og først av alt synest eg dette er skikkeleg trist. Eg ser heilt tydeleg problemstillinga du reise ved Khio og eg ser den hjå mange basisfinansierte kompani i Norge. Det er eit tap for kunsten, publikum, men kanskje mest av alt eit tap i danserane sin eigen kropp, som rett og slett får redusert sine uttrykksmuligheter. Det kan vere nokre gutar snart er lei av å hoppe, løfte og slå salto på scenen og det kan vere nokre jenter snart er lei av å lide, lide litt til, vere hjelpeslause, men likevel ganske sexy, hengitt, avkledd, fallande, poserande, stirrande, meir hjelpelause og litt forvirra og desperate, og voneleg til slutt redda av ein mannleg dasner. Det er ikkje så feministisk akkurat, og eg skulle gjerne sett færre lidane og trengande kvinner på norske dansescener. MEN dette er i utvikling. Og det finnes det masse bra folk, som nok ikkje er huskoreografer på khio, som problematiserar kjønn og har gjort dette i ei årrekke, eller som berre behandler dansere likt uavhengig av kjønn. OG ei utdanning som Skolen for Samtidsdans har lærere som aktiv gjer studentane merksame på denne tematikken undervegs i utdanninga. I januar vil Seminarium # 2 om Kunst og bevegelse, kropp og dans avholdes ved Kunsthøyskolen i Oslo, og då kan jo vi berre håpe at nokon tek for seg nettopp denne tematikken der. Kanskje du, som lysmester har eit heilt særskild blikk og erfaring frå dette og burde presentere noko i dette forumet? Då kunne debatten halde fram og kanskje nå fram til dei som legg studieplanane framover..

  4. Takk for kommentarer og tilbakemeldinger! Jeg har diskutert dette også med folk som ikke har lest innlegget, og hatt mange spennende diskusjoner! Jeg vil gjerne komme og holde et innlegg eller en slags prresentasjon av problemstillingen, om ikke annet enn for å høre hva de som legger studieplanene vil si om hva de tenker om kjønnsrollene som blir presentert på scenene. Når skal Seminariummet være? Jeg jobber med et stykke som har premiere 17jan, så jeg håper at det skal være etter det. Og hvordan kan jeg delta?

    Det jeg har skjønt også, etter å fått diskutert dette med flere forskjellige dansere og koregrafer, er at tidene er i endring, og det gleder meg veldig!
    Keep up the good work!

    hilsen kaja

  5. Hei Kaja og takk for at du bringer viktige problemstillinger på banen! Selv opplever jeg et stort kjønnsuttrykksgap mellom dans som vises på Black Box og dans som vises på Dansens Hus og KHiO, i forhold til hvordan man behandler kjønnsroller og kjønnsuttrykk. Her handler det jo også om tradisjoner vi bygger på; balletteknikken er jo også i stor grad skapt av menn for menns blikk – en teknikk som ligger til grunn for mye av det som blir gjort og vist nettopp ved Dansens Hus og KHiO. Videre er det mange spørsmål å stille seg her, for eksempel: hvorfor trenger noen å bli løftet av en annen i det hele tatt og er dette et nødvendig element i en danseforestilling i dag? Jeg har imidlertid en opplevelse av at de fleste dansekunstnere i Norge i dag kontekstualiserer kunsten sin i selve arbeidet og at kjønnsaspektet er en del av denne kontekstualiseringen!

    Det er interessant å presentere disse problemstillingene innenfor institusjoner der slike refleksjoner virker så godt som fraværende. Seminarium #2 finner sted på KHiO 29.-30. januar, søknadsfristen for å delta var 1. oktober, men det går fint an å delta aktivt som publikummer i dette forumet!

    Her er en link til forumet FRANK; et Oslobasert nettverk av kunstnere som jobber med problemstillinger knyttet til kjønnsroller, tradisjoner og uttrykk. http://www.f-r-a-n-k.org/about.html

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *