Splinten vender tilbake

Jeg forsøker å gå til grunnen og kommer opp tilbake til overflaten med repetisjon. Jeg forsøker igjen og igjen og igjen men det eneste jeg får tak i, det eneste jeg klarer å gripe er det samme. Og for meg er det samme noe helt nytt. Repetisjon skremmer meg, stagnasjon er mitt hælvete. Så innser jeg at det er forskjell på stagnasjon og repetisjon; stagnasjonen beveger seg rundt i sirkel, mens repetisjonen har en slags retning, den har en intensjon, repetisjonen relaterer seg til grunnen, den innehar et hvorfor. En gjentakelse kan bety at noe ikke enda er tømt, sa Per Roar. Noen ting vender tilbake og skal vende tilbake. Hvordan gi det tilbakevendende verdi? Hvordan gi den tilbakevendende verdi?

__________________________________________________________________________________________________________________________

Splinten vender tilbake til Bergen, på samme tid hvert år. 29. april, Dansens dag.
Splinten er spesifikk i sin følsomhet.
Splinten er kontekstsensitiv og kretsende i sin tilnærming.

Det eneste jeg er interessert i å kommunisere er kompleksitet.
Det eneste jeg er interessert i å kommunisere er ambivalens, i solidaritet med alt det som ikke kan kommuniseres.
Først kompleksitet, og som en konsekvens ambivalens.

Vi snakker om hva som skjer med stedet, med menneskene, med byen i møte med arbeidet.
Hva skjer med arbeidet i møte med stedet, menneskene og byen? Hvor plasserer jeg omsorgen min?

Jeg vil ikke skille ting fra hverandre.
Alt henger sammen med alt.
Jeg plasserer arbeidet ytterst.

Jeg har basert hele min tilværelse på å bli uavhengig, på å oppnå autonomi.
Jeg vet at jeg ikke kommer meg vekk fra menneskene.
Jeg trenger menneskene.

Jeg som alltid skal videre, alt for å unngå å bevege meg i sirkler. Men denne gangen vender jeg tilbake med det samme, tilbake til det samme. Og hvordan kan det være noe annerledes når grunnen er den samme?

Jeg vil adressere det faktum at jeg stadig befinner meg på samme adresse.

Grundighet fordrer at man går til grunnen. Vi må begynne før begynnelsen.
En konsekvens av grundighet er kompleksitet. Jeg vil ta det komplekse på alvor ved å jobbe med konsekvens. Konsekvens handler om å gå til det ytterste. Konsekvens har ingen utside. Å ta for seg det konsekvente er nådeløst, det er enten eller. Ingen mellomting.

Jeg plasserer arbeidet ytterst.

Vi begynner før begynnelsen, i kompleksiteten, hvilket har som konsekvens ambivalens.
Arbeidet handler om å forholde seg til ambivalens.
Hvor plasserer jeg ambivalensen?

Det performative aspektet plasserer jeg midt i trynet.

Hvilken dag er det i dag, Dansens dag. Det handler om synlighet. Hvor plasserer jeg synligheten?
Noen ganger tjener det arbeidet å være usynlig.

Jeg forholder meg alltid til institusjoner.
Det er en del av arbeidet.
Det er i forhold til disse, disse bastionene at jeg plasserer meg selv.
Med tiden blir alt til en institusjon.
Det eneste som skiller oss fra institusjonene er tid.
Det eneste som skiller institusjonene fra oss er tiden som passerer.
Det er en del av arbeidet å yte motstand, sa Veronica Thorseth.

Slik praktiserer man mot.
Ved å yte motstand mot noe.
Hvor plasserer du motet ditt?

Alle har behov for å tenke smått.
En detalj har aldri noensinne veltet noen over ende.
Det er ikke sant.
Idet jeg sa det var det ikke lenger sant.

Det er alt det store som må gåes etter i sømmene.
Ikke det små.

Refleksjon har ingen utside. Seleksjonen og refleksjonen utelukker hverandre. Refleksjon fordrer en helhetlig tilnærming, vi må ta for oss hele (speil)bildet. Ikke bare stille spørsmål inne i formatet, men stille spørsmål til selve formatet.

Uten tilgang på grunnen går jeg til grunne.

Refleksjon fordrer distanse, sa Marte Reithaug Sterud og Solveig Styve Holte.
Språket kommer etterpå, men hva om jeg venter for lenge?
Jeg går glipp av språk idet jeg lar kroppen få for stort forsprang.
Jeg plasserer språket midt i trynet. Jeg plasserer trynet mitt i språket.
Jeg plasserer refleksjonen midt i arbeidet, jeg tvinger fram språket før det er klart, før det er tygd, jeg spytter det ut og ser det falle pladask. Det faller mot grunnen.
Jeg plasserer trynet mitt på nettet, midt i fleisen din. Det gjør vondt.
Det er her jeg plasserer synligheten, og som en konsekvens ambivalensen. I byen derimot, i Bergen, er jeg beskjeden og usynlig, jeg er splinten, jeg glitrer men ingen ser det. Og jeg trenger menneskene.

Og slik vender jeg tilbake, til det samme, med det samme.
Det eneste jeg er interessert i å kommunisere er kompleksitet.
Først kompleksitet, og som en konsekvens ambivalens.

Synligheten: http://www.ustream.tv/channel/splint-dans-et-sted

Begynnelsen: http://www.framtidsdans.no/splint/

____________________________________________________________________________________________________________________________

Av Ann-Christin Berg Kongsness,
skrevet i forbindelse med Dans. Et sted (2014), en mønstring for stedsspesifikk dansekunst arrangert av Bergen Dansesenter, i samarbeid med kunsthuset Wrap.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *