Om kontroll

mai 16, 2014 by

Under Dans. Et sted i år bidro jeg med soloimprovisasjonen Vertikal på Den blå steinen i Bergen sentrum. Gjennom mitt bidrag ville jeg forsøke å belyse status i det sosiale rommet, og undersøke sammenhengen mellom vertikalitet og normalitet. Gjennom å plassere min egen kropp på ulikt vis i det fysiske byrommet, ville jeg belyse hva som er innenfor rammene av akseptert oppførsel i dette rommet og hva som eventuelt skal til for å skape et avvik fra normene. Bevegelsesmaterialet var i hovedsak enkle og hverdagslige bevegelser, stillstand og forflytning i ulike høydenivåer (løpe, gå, stå, krabbe, ligge, sitte), plassert på og rundt Den blå steinen.

I forbindelse med årets festival hadde Mai Veronica Lykke Robles Thorseth ansvaret for en faglig dialog rundt tema stedsspesifikk dans. Dialogen gikk over flere dager, og ble ført av inviterte gjester og ulike dansekunstnere som bidro til festivalen. Mange interessante vinklinger og problemstillinger ble tatt opp i løpet av disse dagene. Vi endevendte og undersøkte begrepet og hva det eventuelt betegner, og om det kan finnes andre og mer dekkende begreper for de av verkene som ble vist. I den følgende teksten vil jeg si noe om hva som har utkrystallisert seg som det mest interessante for meg i etterkant av samtalene og visningen av mitt eget prosjekt Vertikal.

For meg er det essensielt at arbeidet jeg gjør henger uløselig sammen med konteksten, stedet og måten jeg gjør det på. Et bevegelsesuttrykk kan være vesensforskjellig fremført i ulike settinger. I tillegg blir det klart for meg at min forståelse av hva jeg gjør er uløselig knyttet til publikums forståelse av hva jeg gjør. Hvor og hvordan jeg velger å utføre arbeidet mitt er vesentlig for mine egne og publikums tolkninger av situasjonen.

I diskusjonene under Dans. Et sted kom vi stadig tilbake til hvordan det å arbeide ute er preget av tilfeldigheter og omstendigheter. Hvordan mye av det som foregår er utenfor utøverens (evt. Opphavspersonen/skaperens) kontroll. Det er værforhold, lysforhold, lyder, vedlikehold og lignende som kan gjøre seg gjeldende. I tillegg har man elementet med publikum og eventuelle forbipasserende. Som utøvere blir vi utsatt for rommet.

Men rommet blir også utsatt for oss. Rommet er ikke upåvirket av min tilstedeværelse. Som improvisatør blir jeg interessert i hvordan jeg kan klare å kontrollere og skape mening i dette tilsynelatende ukontrollerbare rommet. Isolert sett kreves det ingen ferdigheter å åle seg på bakken i en by. Alle som tør og har lyst kan slå seg løs. Men hva skal til for å få aktiviteten til å bli et uttrykk som kommuniserer noe mer bestemt? Hvordan kan jeg bruke aktiviteten min til å belyse det jeg faktisk er ute etter å undersøke? Hvordan tilrettelegger jeg forholdene slik at jeg får sagt noe om tematikken jeg vil ta opp?

Jeg tror at nøkkelen til å kontrollere det ukontrollerbare ligger i å justere de parametrene man faktisk rår over. Og her er vi tilbake til hvordan konteksten og stedet henger sammen med bevegelsesmaterialet. Og hvordan min forståelse henger sammen med publikums forståelse. I mitt tilfellet var konteksten (festival), stedet (Den blå steinen) og klokkeslettet (08.00 og 16.00) gitt på forhånd. Dette var selvvalgt på bakgrunn av det jeg ville undersøke. Jeg hadde også gjort et forarbeid med bevegelsesmaterialet (blant annet min forståelse av det) og lagt noen enkle rammer og føringer. Også dette selvvalgt på bakgrunn av det jeg ville undersøke. I mottakerenden var det mye rom for tilfeldigheter og svært ulike perspektiver. Jeg opererte i praksis med to typer publikum. 1. Det informerte publikum som kjente til festivalen, og som hadde oppsøkt Vertikal. Og 2., de tilfeldig og intetanende forbipasserende. Det siste her var også valgt, og jeg var interessert i å se hvordan de to gruppene eventuelt ville påvirke hverandre med sin tilstedeværelse. Selv om dette var valgt, så var både antall og plassering av disse menneskene utenfor min kontroll.

Likevel er det jeg sitter igjen med i ettertid at det tilsynelatende ukontrollerbare i å plassere arbeidet sitt utendørs likevel ikke er umulig å kontrollere. Egentlig har jeg nokså stor grad av kontroll. Jeg velger situasjonen. Veldig mye uforutsett kan oppstå i det aktuelle tidsrommet, ja, men kunsten er å vri hendelsene og rommet i den retningen jeg selv ønsker. Uansett hva som oppstår har jeg ett parameter jeg kontrollerer – meg selv og mine tanker – og ettersom alt er vevet inn i hverandre kan det være tilstrekkelig til å styre det som oppstår. Det handler om å forvalte øyeblikk og sammentreff. Å henlede oppmerksomhet, både egen og andres. Å la stedet jobbe for meg. Å snu på min egen oppmerksomhet for å vende andres. Å ta valg om bevegelser, plassering og timing på bakgrunn av min egen lesning av situasjonen. Å ikke være redd for hva rommet gjør med meg, men å være nysgjerrig på hva jeg kan få til med rommet.

__________________________________________________________________________________________________________________________

Av Lisa Nøttseter,
skrevet i forbindelse med Dans. Et sted (2014), en mønstring for stedsspesifikk dansekunst arrangert av Bergen Dansesenter, i samarbeid med kunsthuset Wrap.

Related Posts

Tags

Share This

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *