Dans. Et sted
– mønstring av stedsspesifikk dansekunst 29. april 2013/Bergen,
arrangert av Bergen Dansesenter og Wrap.
I forbindelse med den faglige diskusjonen har flere av de involverte bidratt med tekster om stedsspesifikt arbeid. Dette er en av dem.
(scroll down for english version)
______________________________________________________________________________________________________________________________________
Nå er det noen uker siden jeg kom tilbake fra et arbeidsopphold i en nedlagt fabrikk i Stoke-on-Trent i England, i forbindelse med et kunstnerisk utviklingsprosjekt (Topographies of the Obsolete) som innvolverer en del ansatte og studenter fra bl.a. Kunst- og Designhøgskolen i Bergen (KhiB er også initiativtager til prosjektet). Det er bygningene som er igjen, og fortellingene om dem. Produksjonen av tradisjonsrik keramikk – og med det arbeiderne – forsvant i 2007. Den ble lagt til Asia.
Outsourcingen etterlot her bare én av mange av Europa’s tømte fabrikklokaler. De står igjen som samtidens ruiner, akkurat som Odda’s smelteverk, beskrevet og reflektert over i Marit Eikemo’s bok av samme tittel.
Hva er igjen?
En fysisk bygningsmasse som danner en liten by i byen, med gater og smau, utallige innganger til og utganger fra tidligere produksjonshaller, lagerrom, kontorer, presentasjonsrom, en egen restaurant for besøkende (hvor hadde egentlig arbeiderne lunsj?) og lokaler for fabrikkutsalg. Det meste er overtatt av duer – døde og levende – som finner vei gjennom et økende antall hull i tak og knuste vinduer, og dekker alt til med et lag av ekskrementer, der de forblir uforstyrret. Store deler er stengt av med skilt som sier Asbestos – Danger. Rom som for ikke så lenge siden hadde vært befolket av flere hundre mennesker i arbeid var av helsemessige årsaker ikke tilgjengelige for oss, en hel bunch av kunstnere som snuste rundt, fotograferte, filmet og undersøkte og etter hvert gikk i gang med en eller annen form for respons til det vi umiddelbart opplevde, med hjelp av det som fantes av etterlatenskaper.
Registrering. Omorganisering. Gester av omsorg for et forsømt vesen. Arkitekturen som en syk kropp. Og dens (manglende) innhold som ”a large void”.
… the world which is revealed to us by our senses
… access to things as they really are
… knowledge by approximation
Disse tekstfragmenter er hentet fra Maurice Merleau-Ponty, den franske filosofen som med sin bok The Phenomenology of Perception fra 1945 påvirket – etter at oversettelsen til engelsk var kommet ut i 1962 – den vestlige kunstverdenens diskusjoner og events på 60-tallet. Minimalisme ble et begrep assosiert med en arena, hvor en umiddelbar opplevelse av rom, materiale, lyd, og tid i enkle dagligdagse handlinger og bevegelser, kom i fokus blant billedkunstnere, komponister og dansere. Elementene var det de var, her og nå, uten å henvise til noe annet, uten å henvise til en ”annen” virkelighet som ble levd utenfor gallerirommet eller teatret. Virkeligheten og the real space var her, in real time. Det ble ikke lenger opprettholdt verken skarpe avgrensninger mellom ulike sjangere eller mellom kunsten på den ene siden og publikum på den andre av en – mer eller mindre – usynlig linje. Betrakteren ble delaktig i skapelsen av et verk ved en bevisstgjøring av sin egen kropp i rommet, og i forhold til andre kropper og objekter tilstede. Fra å betrakte kunstobjektet utenifra gikk man over til å være omgitt av det.
På vei gjennom fabrikklokalene i England tenkte jeg på den legendariske filmen Rosas Danst Rosas fra 1997 (Anne Teresa de Keersmaeker’s produksjon i en tidligere teknisk skole, hvor danserne beveger seg flytende, møtende og gjentagende i sine bevegelser, fra rom til rom), da jeg fant meg selv konstant møtende med og kryssende andre på sin hvileløse vandring. Kropper i uavbrutt flyt fra et sted til et annet. ”Space commands bodies, prescribing or proscribing gestures, routes and distances to be covered”, som Henri Lefebvre sier det i The Production of Space (1991). Men like mye som rommet bestemte over kroppene, var det dem som tegnet, skrev og (gjen)skapte rommet med sine bevegelser og handlinger.
Hvordan så det ut, da det ikke var kunstnere men arbeidere som gikk og ”tegnet” fabrikken, var fabrikken? Letingen etter billedmateriale som kunne vise arbeidere som går langs disse fabrikkgatene, da de skulle begynne på eller var ferdig med sitt skift, skulle frakte noe fra et bygg til et annet, forble uten resultat så langt. Hvorfor skulle slikt dokumenteres? Bevegelsene jeg var på jakt etter var ikke del av vareproduksjonen, produksjonen som kunne selges. Dokumentarfilmenes kameralenser ble rettet mot hender og kropper i arbeid, men ikke mot kroppen som måler avstand med skritt. Som kjenner nærheten av murvegger, luftdrag, fuktighet, skift av lys og skygge mens den beveger seg inne i lokalene, opp og ned trapper, rundt hjørner, langs korridorer, ut av en bygning, inn i en annen. Nedslitte gulvbelegg hvor linjer ble synlig som tok av til høyre eller venstre i trappoppgangen på vei til dame- eller herretoilettene var det nærmeste man kunne komme føttene som var gått der. Historiens kropper forble fraværende. Jeg ble desto mer kastet tilbake på meg selv, min kropp, i dette rommet.
The human body lies prone, or it is upright. Upright it has top and bottom, front and back, right and left. How are these bodily postures, divisions, and values extrapolated onto circumambient space? (Yi-Fu Tuan, Space and Place – the perspective of experience, 1977)
Oppgaven var blitt min; å produsere stedet på nytt ved å gå. Hva er annerledes med mine bevegelser sammenliknet med (min idé om) arbeidernes? Mangler den målrettethet? Er den påvirket av endrete vilkår (viten om helsefarlig forurensning, mangel av maskinstøy, økt fuktighet, mer ustabil arkitektur)? Blir min vandring til en ”stalker’s” i en av Andrej Tarkovsky’s soner?
Space. Place. Site. rom. plass. sted. passasje. avstand. mellomrom. vidde. strekning. areal. lokale – noen av ordene foreslått av Kunnskapsforlagets blå ordbok. Også tidsrom og periode er ført opp som en mulig oversettelse av space.
Tid og sted hører sammen. Og sammenstillingen generer det performative (eller var det omvendt?). Tidsaspektet er med i lesningen av et sted, i det å ”perform a place”, ved å fylle det med en handling. Hvor rom (space) forblir ennå abstrakt og ubegrenset har sted (place) blitt definert som et tydelig sosialt rom og/eller ved at man har tilbrakt en stund der. Man har blitt kjent – med stedets fysiske vilkår eller dets historie, kultur, maktrelasjoner, dets funksjon. Kunstneren Jeff Kelley sier: «One might say that while a site represents the constituent physical properties of a place – its mass, light, duration, location, and material processes – a place represents the practical, vernacular, psychological, social, cultural, ceremonial, ethnic, economic, political, and historical dimensions of a site. Sites are like frameworks. Places are what fill them out and make them work.” (fra et intervju med Suzanne Lacy, Mapping the Terrain, 1995). Den ene kategorien kan betraktes som sted med sine fysiske og kroppslig erfarbare vilkår, den andre som sted som konsept, som noe man nærmer seg på et reflekterende plan – som muligens er det samme som Robert Morris’ skilnad mellom the real space og the ideal space.
Yi-Fu Tuan forklarer forskjellen utfra bevegelse og pause – hvor space er åpen og ubegrenset og erfarbar via distanser, er place punktene som danner et stoppested på linjer som visualiserer distanse i space. Yi-Fu Tuan er geograf. Spørsmålet er om de fleste av arbeidene som har blitt laget under betegnelsen stedspesifikt/ site-specific siden 60-tallet holder seg til en så entydig definisjon (distinksjon mellom space og place). Men det er interessant å se på arbeider utifra disse to begrepene, for å se noe annet (mer?) i dem enn man ellers ville gjort.
Genius loci er betegnelsen på det spesielle ved et bestemt sted, stedets ånd (og det kan være en veldig subjektiv oppfatning). Ofte danner det utgangspunktet for en kunstners respons av et eller annet slag.
I det urbane rom kommer man neppe utenom det sosiale aspektet som er utgangspunkt for Jeff Kelley’s place. Her er det igjen foreslått en oppdeling i to kategorier: passasjer og tilholdssteder. Antropologen Marc Augé har preget begrepet Non-Place som betegnelse på et transitt-sted. Flyplasser, shopping-sentre, underganger, metrostasjoner. Steder uten identitet. I den forstand, at det ikke finnes en kulturell identitet som har vokst og utfoldet seg over lang tid. Allikevel er slike steder preget av en bestemt karakteristikk – og det er det flytende og transformative. Hvis vi følger tankegangen at steds-identitet påvirker individets identitet – fører det til et samfunn, hvis individer i økende grad har ingen (entydig definert) identitet? Eller er det identitet i konstant forandring? Identitet og sted oppfattes også av sosiologen Michel de Certeau heller som en prosess enn en tilstand. Også han skriver (som Lefebvre) om denne prosessen som en form for produksjon, altså en aktiv skapelse av de vilkår vi lever under – i motsetning til å bare bli påvirket av omgivelser.
Hvordan opplever det urbane individet sitt forhold til sted i det daglige?
The spectator’s gaze is subject to a deflection or reversal, where, in this passing over, by or through places ’the individual feels himself to be a spectator without paying much attention to the spectacle [of the place itself]. As if the position of spectator were the essence of the spectacle, as if basically the spectator in the position of a spectator were his own spectacle’ (Marc Augé, sitert i site-specific art – performance, place and documentation, Nick Kaye, 2000).
Jeg kan kjenne meg igjen i følelsen av å være skuespiller i mitt eget narrativ. At jeg kan se meg selv utenifra gå langs gater i en by. Helt til jeg velger å forholde meg mer konkret til et bestemt sted. Går i dialog med det. Innvolverer meg på en eller annen måte. Skaper det på nytt. Eller observerer andre i å skape det på nytt. Ved at de fyller stedet med en (uforventet) handling. En fortelling. Et spektakkel. Der det oppstår en sprekk i flyten av min tid. En pause. Et sted.
… reason must acknowledge that its world is ( ) unfinished (Maurice Merleau-Ponty)
Bibliografi:
Henri Lefebvre, The Production of Space, 1991
Marc Augé, Non-Places: Introduction to an Anthropology of Supermodernity, 1995
Marit Eikemo, Samtidens Ruinar, 2008
Maurice Merleau-Ponty, The Phenomenology of Perception, 1962
Michel de Certeau, The Practice of Everyday Life, 1984
Nick Kaye, site-specific art: performance, place and documentation, 2000
Robert Morris, The Present Tense of Space, 1978
Yi-Fu Tuan, Space and Place – the perspective of experience, 1977
Av Sabine Popp
________________________________________________________________________________________________________________________________
Walking://Site/(-)Production
It’s a couple of weeks ago now, since I returned from a residency in an abandoned factory in Stoke-on-Trent in England. It was part of an ongoing artistic research project (Topographies of the Obsolete) which involves staff and students from several art schools, and which is initiated by the Academy of Art and Design in Bergen, Norway.
What is left behind after almost 250 years of production are the buildings, and the stories about them. It was a kind of Sillicon Valley of its time. The production of culturally significant ceramics – and with it the workers – disappeared in 2007, after having been moved to Asia.
The outsourcing process left just one of many European empty industrial sites behind. They are left as contemporary ruins, surroundig the people still living there.
The factory site consists of physical architecture which creates a small town in the core of the city (which makes the significance of abandonment even more poignant as if these sites were situated at the outskirts), with streets and lanes, innumerable entries to and exits from former productionhalls, storages, offices, showrooms, a restaurant for visitors (where had the workers actually lunch?) and a factory outlet. Most spaces are occupied by pigeons now – living and dead – which make their way through a growing number of holes in the roof and broken windows. They cover everything with a layer of excrements, where they stay undisturbed. Many areas are closed off with signs saying Asbestos – Danger. These rooms had been populated not such a long time ago by several hundred people at work, and are now unaccessible to us, a bunch of artists, sniffing around, taking photographs, making sound recordings, filming and scrutinizing, and who after a while started to act in one or another way, in response to our immediate experience. We used what we found. Registering. Re-organising. Gestures of caress for a neglected being. Architecture as a sick body. And playground. And its (missing) content just a large void.
… the world which is revealed to us by our senses
… access to things as they really are
… knowledge by approximation
These text fragments are borrowed from Maurice Merleau-Ponty, the french philosopher who with his book The Phenomenology of Perception (1945) influenced the western art scene’s discussions and events of the 60ies. Minimalism became a term associated with an arena, where immediate experience of space, matter, sound, and time in ordinary daily actions and movements, came into focus among visual artists, composers and dancers. Elements were just what they were, here and now, without pointing towards something else, without representing an other reality, a life outside gallery space or theater. Nothing was ment symbolically. Reality and real space was here, in real time. One didn’t maintain sharp borderlines anylonger between different genres, or between artists on one side and audience on the other of a – more or less – invisible line. The beholder started to take part in the creation of art by becoming-conscious of her own body in space, and in relation to other bodies and objects present. From looking at an art object from the outside one’s position changed to being surrounded by it.
But back to my own experience and observations in Stoke.
On my walk across the factory site images from the legendary movie Rosas Dans Rosas from 1997 came to my mind. It is a production/choreography by Anne Teresa de Keersmaeker in an abandoned technical school. Dancers move fluently from room to room, meeting eachother in their repetitive movements. In much the same way I found myself constantly in encounter with collegues and crossing others’ way in an restless wandering around. Bodies in continual flow from one space to the other. Space commands bodies, prescribing or proscribing gestures, routes and distances to be covered, as Henri Levebvre writes in The Production of Space (1991). But as much as the space commanded the bodies, these in turn were active in drawing, writing and (re)creating the space, with their movements and actions.
What had it looked like, when not artists but workers walked around and ”drew” the factory, were the factory? The search for images showing workers walking along factory streets, on their way to or from their shift, moving something from one to another building, didn’t give any result. Why documenting this ordinaryness? These movements were not part of production itself. In found documentaries the camera always shows hands and bodies at work, not the body measuring distances by steps. Bodies which sense the closeness of walls, a breeze, humidity, slight change of light, while moving on the premises, up and down stairs, around corners, leaving one building, entering the next. Worn-out floor covering, where lines were visible, taking off to the right or to the left on the landing of the stairway, where the toiletts were, was the closest one could come the feet once moving there. History’s bodies stayed absent. As a consequence I found myself thrown back on my own body, in this room. Here and now.
The human body lies prone, or it is upright. Upright it has top and bottom, front and back, right and left. How are these bodily postures, divisions, and values extrapolated onto circumambient space? (Yi-Fu Tuan, Space and Place – the perspective of experience, 1977)
The task had become mine to produce the space anew by walking.
What’s the difference between my movement and a worker’s? Do I lack the persistence of moving towards a specific goal? Is it influenced by changed conditions (knowledge about condamination as a danger for health, lack of machine-noise, increased moisture, flapping pigeons, unstable architecture)? Does my walking become a ”stalker’s” in one of Tarkovsky’s zones? Seemingly irrational, following its own logic.
Space. Place. Site.
The norwegian dictionary includes a variety of possible translations – some of them relate to time. Time and space are connected. Both together generate the performative (or is it the other way round?). The timeaspect is part of reading a place, in performing a place, by filling it with action. Space is unfolding in time.
A differenciation of meaning, peculiar for each term, deapens the understanding of what we actually relate to.
Meanwhile space remains more abstract and unlimited, has place be defined as a specific social location and/or a familiarized space by spending regardible time there (socializing it by one’s presence). One has become familiar – with the site’s physical conditions or its history, culture, power structures, its function. The artist Jeff Kelly states: One might say that while a site represents the constituent physical properties of a place – its mass, light, duration, location, and material processes – a place represents the practical, vernacular, psychological, social, cultural, ceremonial, ethnic, economic, political, and historical dimensions of a site. Sites are like frameworks. Places are what fill them out and make them work. (from an interview with Suzanne Lacy, Mapping the Terrain, 1995). The one category might be regarded as site with its physical and bodily perceptible conditions, meanwhile the other one can be considered as defined by conceptual approach, something that happens on a reflective level – this is comparabel with Robert Morris’ distinction between the real and the ideal space.
Geographer and philosopher Yi-Fu Tuan explanes the distinction between space and place by talking about movement and pause – meanwhile space is open and unlimited and to be experienced as distance, is place the fixed point which creates a site where to stop, situated on a line which visualizes distance in space.
In an urban environment it is difficult to ignore the social aspect, which is the core of Jeff Kelley’s place. Here again we can make a differenciation into two further categories: passages and whereabouts (places of transition and of staying). The Anthropologist Marc Augé has coined the term Non-Place as description of a transit-site. Airports, shopping centres, underpasses, subway stations. Places without identity. In the sense that there is assumed not to exist any cultural identity which has been growing and unfolding over a long period of time. Nevertheless are such places characterised by something specific – which is the fluent and transformative. If we follow the idea that identity of site has an impact on individual identity – does it mean that such characterisation of places today leads to a society whose individuals to an ever greater degree don’t have any (clearly defined) identity? Or is just an identity in constant change? The sociologist Michel de Certeau understands identity and place rather as a process than a condition. Like Lefebvre he writes about this process as a kind of perpetual construction, i.e. an activ creation of living conditions – as opposed to the notion of purely being under the influence of one’s surroundings. How does the urban individual experience his or her relation to place in everyday life? (What impact has the daily presence of industrial ruins? Or what are we doing with them?)
The spectator’s gaze is subject to a deflection or reversal, where, in this passing over, by or through places ’the individual feels himself to be a spectator without paying much attention to the spectacle [of the place itself]. As if the position of spectator were the essence of the spectacle, as if basically the spectator in the position of a spectator were his own spectacle’ (Marc Augé, sitert i site-specific art – performance, place and documentation, Nick Kaye, 2000)
I read this in recognition of myself being an actress in my own narrative. I observe myself walking along streets in the city. Just until the moment when focus shifts. When I choose to relate more directly to a specific place. Start a dialogue with it. Engage with it. Create it anew by doing so.
Or I might observe others in (re-)creating a place. By filling it with some (unexpected) action. With a story. A spectacle. In this moment a gap opens in the flow of my personal perception of time. A gap which becomes a pause. A place.
… reason must acknowledge that its world is ( ) unfinished
(Maurice Merleau-Ponty)
bibliografi:
Henri Lefebvre, The Production of Space, 1991
Marc Augé, Non-Places: Introduction to an Anthropology of Supermodernity, 1995
Maurice Merleau-Ponty, The Phenomenology of Perception, 1962
Michel de Certeau, The Practice of Everyday Life, 1984
Nick Kaye, site-specific art: performance, place and documentation, 2000
Robert Morris, The Present Tense of Space, 1978
Yi-Fu Tuan, Space and Place – the perspective of experience, 1977
By Sabine Popp